Det dystre bildet som tegnes av Røros skole er ikke greit

Dette er et kommentar.

I debattinnlegget «V for vendetta» spør Marianne Bakke om Fjell-Ljom har en vendetta mot Røros skole. Debattinnlegget er et svar på artikkelen «Mobbing i Røros-skolene: Hvorfor tør ingen si noe?».

Bakke mener Fjell-Ljom i stedet burde skrive om at Røros skole mangler penger til vikarer, at det er mange elever per kontaktlærer og at det ikke finnes penger til nødvendige reparasjoner på skolen i Sundveien. I innlegget oppfordrer hun lokalavisa til å framsnakke Røros skole og gjøre framstillinga av skolen mer nyansert.

Så er det sånn at artikkelen «Mobbing i Røros-skolene: Hvorfor tør ingen si noe?» ikke handler om Røros skole. Som tittelen, ingressen og saken sier; det handler om mobbing i skolene i Røros kommune. Artikkelen peker ikke ut én etat eller skole som er ansvarlig for mobbinga, den peker på mobbing som et samfunnsproblem.

Vi vet at mobbing foregår, også på Røros. I skolen, på fotballtreninga, på sosiale medier og på arbeidsplasser. For dette er ikke noe som bare barn driver med, og noe de vokser av seg.

Bakke skriver «Det dystre bildet som tegnes av Røros skole i artikkelen er ikke er greit, synes jeg». Vi i Fjell-Ljom er enige i at det bildet ikke er greit.

For resultatene av Elevundersøkelsen for skolene i Røros er ikke lystig lesing. 

• 40 prosent av de 105 ungene på 7. og 10. trinn i Røros kommune gleder seg ikke større eller mindre grad ikke til å gå på skolen
• 21 elever fra de samme trinnene opplever at lærerne ikke bryr seg om dem i særlig grad
• 14 er usikre på om lærerne har tro på at de kan gjøre det bra på skolen
• 42 av de 105 elevene opplever at alle lærerne behandler dem med respekt

Kilder som har henvendt seg til Fjell-Ljom forteller om juling og trusler med kniv blant barn. Også de peker på Røros-samfunnet, ikke skolen, som den ansvarlige:

Holdningene, atferden og språket kommer fra et sted. Ungene lærer hjemme, i skolegården, på sosiale medier, og sikkert andre steder, hvordan de kan og skal oppføre seg og hvem som kan rakkes ned på.

Vi skriver om mobbing fordi fortvilte foreldre henvender seg til oss. Pressens samfunnsoppdrag, utover å formidle nyheter, er å være en kritisk vaktbikkje og rette søkelyset mot kritikkverdige forhold i samfunnet. Det er blant annet beskrevet i Vær varsom-plakatens punkt 1.5:

Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre.

Årsaken til at kildene i saken har bedt om anonymitet er at de er redde for represalier og utfrysing fra lokalsamfunnet. Den manglende åpenheten er et hinder for at man i fellesskap kan løse et det som framstår som et alvorlig samfunnsproblem i Røros.

Det er bare halvannet år siden Peder Angel tok sitt eget liv. Systematisk mobbing siden barneskolen er pekt på som en årsak. Hvor ble det av debatten og samtalene som kan bidra til et mer tolerant og inkluderende lokalsamfunn? 

Det trengs en åpnere debatt om hvilket samfunn vi ønsker oss i Røros. For ordskiftet er til tider hardt, og mobbing foregår blant barn og voksne.

Hvorfor tør ingen si noe?

V for vendetta

Takk for at noen tør å si ifra (også når det er lokalavisa)