Når særinteresser vinner fram i byggesaker
Anne Sofie Bonde.
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Vi har de senere tiår hatt en enorm vekst i byråkratiet i offentlig
sektor. Vi mangler folk i helse- og oppvekstsektoren, samtidig som det stadig
søkes etter høyt kompetent personell til administrative stillinger som skal
konsultere, revidere og kontrollere det vi andre gjør og ønsker å få til.
Det kan synes som om mange nok nå mener vi har nådd et
metningspunkt, og faktisk forventer at det skjer en effektivisering og
forenkling i det offentliges føringer de legger på vanlige folks liv og
lommebok.
Når Røros kommune til stadighet kritiseres for
saksbehandlinga sin i byggesaker, er det et tegn på at kommunen er på
kollisjonskurs med innbyggerne de er til for. Dette bør bekymre lokalpolitikerne.
I Finansavisen 18. mai skrev Oscar Bang-Ellingsen om byggteknisk
forskrift (TEK17). Sentrale politikere har varslet forenklinger i denne
forskriften for å få bygd flere og billigere boliger.
Han skriver: «Forenklinger i byggteknisk forskrift handler
ikke bare om å fjerne unødvendige strenge tekniske krav. Det handler også om å
utfordre etablerte fagmiljøer og leverandørinteresser som har vokst fram rundt
de omfattende kravene.»
Diskusjonen lokalt handler i større grad om tolkninger og
praktisering av plan- og bygningsloven, men jeg tror det samme dilemmaet
oppstår her. De som har sitt levebrød av de stadig økende kravene vi har satt
til planverket og de stadig økende verneinteressene vi innfører, vil være de
beste forsvarerne av hvorfor det de gjør er viktig. Få vil kunne sende fyldigere
høringssvar enn de som har som levebrød å ordlegge seg formelt, langt og
riktig.
Bang-Ellingsen skriver videre om TEK 17 at «Nesten alle
tekniske krav i byggteknisk forskrift har gode begrunnelser hver for seg.» Det
samme kan man si om forbud, vern og medvirkning som vektlegges i plan- og
byggesaker. Han skriver videre at det er summen av alle disse kravene som
gjør boligprosjekter så kostbare at de ikke lenger gjennomføres. Samme argument
er overførbart til byggesaksbehandlinga i kommunen. Ikke bare blir det
kostbart, men ofte også umulig å få igjennom.
«Når det beste blir det godes fiende» er et uttrykk som
brukes for å beskrive dilemmaer som oppstår når målet om perfeksjon blir til
hinder for å oppnå gode løsninger eller beslutninger.
Dagens byggesaksavdelinger er i mye større grad enn
tidligere fylt opp av høyt utdannede jurister og akademikere som er dyktige i
fagene sine og opptatt av å følge lover og regler. Det skal de også gjøre.
Men KAN det være at man får for lite føringer fra kommunens
øverste ledere, altså politikerne, om at vi ønsker større fokus på hva
innbyggere og utbyggere ønsker seg? I rettssalen bruker både aktor og forsvarer
de norske lovene, men de ser sakene fra forskjellige sider. Tenk om saksbehandlere
i større grad ble pålagt å hjelpe oss søkere til å finne de delene av lovverket
som støtter opp om det man ønsker å få til, framfor å avslå søknader på repeat
fordi et argument mangler, en person kan bli støtt eller en fugl skadelidende?
Jeg synes man skal vektlegge individ- og samfunnsinteresser tyngre
enn jordvern når det kommer til 70 år gamle setervoller i Sjursvollveien man
mener kan knyttes til aktivt landbruk, eller et ubrukelig lite hjørne av dyrka mark
som hindrer en familie i å få bygge nær hverandre uti Galåen? Dette er så langt
fra sunn fornuft det er mulig å komme. Det er lovlig, ja, men det føles ikke
riktig. Det strider med rettsoppfatninga til den jevne innbygger. Og hvilket
lag spiller man på da?
Når særinteressene får så mye makt at det føles som resten
av befolkninga sjelden får til det vi ønsker, blir vi frustrerte. Når
verneinteresser gjør at du må rive plattingen som ligger 1,5m for nære
vannkanten, når redskapsboden du har hatt blir beordret revet fordi
papirarbeidet ikke var ordentlig den gang for 25 år siden. Når påbygget ditt overgår
noen kvadratmeter av reguleringsplanen, eller annekset du ønsker å sette opp ødelegger
for to reinsdyr som kan finne på å gå der et par dager i året, ja, da mister vi
respekten for lovverket.
Jeg ønsker meg mer fornuft, mindre særinteresser, og ikke
minst at kommunens politikere implementerer en holdning i organisasjonen som
sier at man også har en plikt til å bruke lovverket for å sikre innbyggere og
utbyggeres muligheter og ønsker. Om ikke annet så trenger saksbehandlere i
hvert fall ikke ringe særinteressene for innsigelser når de på eget
initiativ ikke viser interesse ved for eksempel salg av en setereiendom.
Jeg ønsker meg politikere som tåler motstand og kritikk fra
særinteressegrupper. Og jeg ønsker meg mer tips fra byggesaksavdelinga, mindre
niks.
