De hadde ikke ballettdansere på Tydalsfjellet

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

For noen dager siden satt jeg ved siden av en av veteranene i Elden og delte et måltid på Slagg, restauranten på spillplassen. En av dem som har vært med helt fra starten.

Vi snakket om Elden og om hva forestillingen har betydd gjennom årene. Om minner, mennesker og opplevelser. Det ble tydelig for meg hvor sterkt han er knyttet til Elden.

Jeg forsto også at den Elden han bærer med seg, er hans egen Elden. Den versjonen av forestillingen som en gang gjorde inntrykk og ble en del av hans liv.

Jeg tror mange har det slik. Vi bærer med oss en opplevelse av et teaterstykke, en konsert, en bok eller et sted som blir en referanse for alt vi opplever senere. Vi ønsker å kjenne de samme følelsene igjen, men det lar seg sjelden gjenskape.

Da jeg fikk oppdraget med å utvikle Elden gjennom disse tre årene, startet jeg ikke med spørsmålet «Hva kan jeg forandre?», men med «Hva er det denne historien fortsatt kan fortelle oss?»

Jeg har forsøkt å se etter svar i menneskene og i relasjonene mellom dem. Krig og kriser rammer ulikt, avhengig av hvem man er, hvilken makt man har, hvilken klasse man tilhører, og hvilke valg man står i. Dette er mekanismer vi også kjenner igjen i dag. Derfor kan ikke Elden stå helt stille. Hvis historien skal oppleves relevant, må den også ses i lys av vår egen tid.

Det samiske perspektivet har vært viktig i dette arbeidet. For meg peker det på en nærhet til naturen som mange urfolk representerer. Det er noe vi kan lære av og bli mer oppmerksomme på. Sammen med sceniske uttrykk som ikke alltid lar seg forklare direkte, er dette noe av det jeg har ønsket å gi plass til i forestillingen.

Og ja, de hadde selvfølgelig ikke ballettdansere på Tydalsfjellet.

Elden er ikke bare en historisk framstilling av hendelsene i 1718. Det er et teaterstykke som bruker historien til å stille spørsmål som fortsatt er relevante.

Mine første helter vant mot England

Teater handler ikke først og fremst om å gjengi fortiden, men om mennesker og de erfaringene som former oss. Det er der Elden fortsatt kan ha en funksjon.

De historiske personene vi møter på scenen, har eksistert. Men vi vet ikke nøyaktig hva de tenkte, følte eller sa. Derfor må hver ny regissør eller kunstnerisk team tolke dem på nytt. Ikke for å endre historien, men for å gjøre den forståelig og nær. Det er en grunnleggende del av teaterets funksjon.

Noen ganger trenger vi også uttrykk som ikke forsøker å være historisk presise, men som åpner for refleksjon. Bilder, musikk eller bevegelser som gir publikum rom til å tolke selv. Det er en viktig del av teateropplevelsen.

Samtalen med veteranen gjorde inntrykk på meg. Ikke fordi vi var enige om alt, men fordi den minnet meg om hvor sterkt tidligere opplevelser preger hvordan vi møter noe på nytt. Den tilknytningen har jeg respekt for. Samtidig håper jeg at den også kan romme at Elden utvikler seg.

Vi som arbeider med forestillingen, gjør det fordi vi er opptatt av historien, menneskene og stedet. Vi forsøker ikke å erstatte den Elden mange har et forhold til, men å videreføre den til nye publikummere.

Slik at også de kan ta med seg sin egen Elden hjem.

På stedet hvil?