Når lista for renta ligger stadig høyere

Jan Ludvig Andreassen er sjeføkonom i Eika Gruppen med hovedansvar for overvåking av makroøkonomi i inn- og utland. Fjell-Ljom vil i samarbeid med Eika ukentlig presentere et innlegg fra hans blogg. 

Og renta har litt samme funksjon. Jo høyere den går, desto flere husholdninger, bedrifter og kommuner står i fare for å rive. Uten evne til å klare de de gradvis økende kravene til avkastningen på kapital.

Nå i september vurderer flere sentralbanker, så også den norske, å øke sine renter. Mange vil fint klare å takle et par rentehevinger til, men det er også de som vil slite og havne i mislighold. Derfra er veien til skifteretten kort.

Altså, jeg spår ikke noe ragnarok i makro, men noen og enhver vil slite hvis rentene fortsetter å stige.

Riving på den stadig høyere ‘list for renta’ kommer i flere former.

For individer er det boliglånene som er hovedproblemet. De som har store bolig- og studielån får nå nye ubehagelige regninger hver gang rentene heves. For pensjonister kan rentehevinger derimot ha en positiv effekt på deres likviditet, særlig for de med mye penger i banken.

KI's fremtidige effekter på økonomien

Tungt forgjeldete bedrifter kan få nye vansker. Av en eller annen grunn ser ikke økte renter ut til å bite på aksjekursene til teknologiselskaper, som de gjorde før i tida. Selskapene har nok sterkere kontantstrøm enn sine forgjengere.

For kommuner og regioner vil økte renter bety færre investeringer og flere nedbemanninger, der kostnadene kan kuttes uten for store velferdstap for borgerne. En større kommune jeg var i kontakt med løste problemet med en renteheving ved å droppe ferske grønnsaker og kjøtt på alle sine helseinstitusjoner og gamlehjem.

Og for nasjonalstatene er det i økende grad et solvensproblem. I dagens Financial Times er det en interessant analyse av statsgjeld. Bare rentene på denne gjelda vil samlet til neste år havne på rundt 20 000 milliarder kroner. Og det før de forventede hevingene i høst.

Veien til negative realrenter

EUs mosaikk av nasjonaliteter med tilhørende kredittverdigheter er en egen utfordring. Ikke alle vokser like mye, og noen land som Finland, Østerrike og Tyskland vokser knapt i det hele tatt. Den europeiske sentralbanken gjør en stor tabbe der den kun ser på gjennomsnittstall. Når det tyske høyreradikale AFD nå fosser frem, har de unødig høye rentene sin del av æren for det.

Men det ligger i renteoppgangens funksjon at sentralbanken ønsker at noen skal bli skadelidende. Ikke så nøye kanskje hvem det er, bare aktiviteten i økonomien kjøles ned. Men altså skal økonomien avkjøles, må noen lide.

For Norges del er det imidlertid ikke så helt enkelt å kjøle ned økonomien ved hjelp av renta.

Det er større innskuddsvekst i husholdningene enn i gamle dager, og innskuddene vokser også raskere enn gjelda gjør. I senere år med vekstrater mellom 6-9 prosent per år. Det betyr at nettogjelda har vokst bemerkelsesverdig lite i senere år:

Det andre problemet med rentehevinger for å kjøle ned økonomien er at rentehevinger forstyrrer rytmen i lønnsoppgjørene. Frontfagsmodellen (FFM) tilsier at arbeidstagerne skal ha det bra i gode tider for industrien, noe renteoppganger ødelegger for. Det at de får rause lønnsoppgjør i gode år, som nå, skal gjøre at arbeidstagere bærer over med smalhans når industrien går dårlig. Heves renta i høst, kan det godt være at arbeidsgivere som har råd til det, slenger på litt ekstra på julebonusene, i håp om at FFM overlever sprellene på Bankplassen.   

Det tredje problem er at boligbyggerne får det verre når renta går opp, uten at kostnadene nødvendigvis faller. Den marginale arbeidskraft som blir borte ved nedgangstider i byggebransjen er ikke nødvendigvis den dyreste, slik teoriene om stigende kostnadskurver i pris-kvantum diagram tilsier. Det er den mest mobile arbeidskraften som blir borte. De med kortest ansiennitet får fyken først. I vår tid er det utlendinger og unge som forsvinner i det tidene blir dårlig, men altså ikke nødvendigvis den dyreste arbeidskraften. Enhetskostnadene i bygg og anlegg kan stige når tidene blir dårlige som følge av rentehevinger. Bare se hvordan det har gått for boligbyggerne:

Det fjerde problem er også tilknyttet byggesektoren, ved at lavere boligbygging over tid gir mangel på husvære og stigende husleier (inflasjon) like sikkert som at:

• Lav nybygging av tankbåter over tid gir høyere fraktrater

• Lav nybygging av hoteller gir dyrere hotellrom

Og nå er naturlig nok den årlige husleieveksten dobbelt så høy enn det den var før Norges Bank begynte sin renteøkninger i 2021. Legg også merke til at den raske veksten i husleier bidrar til at denne komponent får en stadig større vekt i konsumprisindeksen. En vekt som vil fortsette å øke så lenge husleieveksten (+3,8 prosent) er høyere enn prisveksten på alt annet i gjennomsnitt (+2,2 prosent). Norges Bank må ta innover seg at de økte rentene driver opp KPI-veksten på begge måter. Både ved å drive husleiene høyere og ved å øke husleienes vekt i indeksen.

Og i motsetning til andre land har ikke sentralbanken vår det siste ord i å fastsette temperaturen i norsk økonomi. Tross alt er det i dag et økende underforbruk av oljepenger i forhold til den langsiktige handlingsregel for bruken av disse. Blir presset for stort vil Stortinget plusse på mer oljepenger, hvis arbeidsledigheten skulle stige ubehagelig mye.

Til neste år vil trolig oljepengebruken øke med nye 30-40 milliarder kroner. Hva skal Norges Bank gjøre da?

Heve renta videre? Det siste vi trenger nå er vel enda lavere kredittvekst, høyere byggekostnader, og økt fart for husleiene.

I så fall får vi håpe at norske låntagere av alle slag klarer å forsere de økte vansker i hverdagen. At de er like agile som disse atletene er!