Verdensarvens mørke kulisser: Det mangelfulle vitnesbyrdet om Røros

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

NRKs nye storsatsing om Norges verdensarvsteder er et prisverdig og viktig initiativ. Verdensarvstedene våre bærer på uvurderlige fortellinger om hvem vi er, og det er av stor nasjonal betydning at disse historiene løftes frem for et bredt publikum. Men nettopp fordi disse programmene er så viktige, fungerer de også som historiske vitnesbyrd for ettertiden. Og et sannferdig vitne har en moralsk plikt: Det skal berette den hele og fulle sannhet, og ikke skjule forhold som har avgjørende betydning for saken.

Da serien startet den 17. august med Røros som første stopp, ble seerne servert en storslått hyllest av gruvehistorien og trebebyggelsen. Men bak den polerte fasaden ligger en fortiet historie om kolonisering, rettsløshet og systematisk undertrykkelse av sørsamene. Ved å gjemme dette bort i en bisetning om kjøttsalg, og glatt hoppe over statens og bergverkets brutale inngrep på samisk land, leverer NRK et dypt problematisk vitnesbyrd.

Utmarka rundt Røros var aldri et tomt fjelldistrikt som ventet på å bli kultivert. Arkeologiske funn og skriftlige kilder dokumenterer en samisk tilstedeværelse som strekker seg over tusen år tilbake i tid. Allerede i 1632, tolv år før Røros Kobberverk ble etablert, klaget allmuen i Holtålen over samisk reinjakt i fjellet.

Da Kobberverket ble etablert i 1644, ble samenes århundrelange hevd møtt med stor rettslig arroganse fra den dansk-norske staten. I 1646 tildelte kongen verket dets privilegier ved å tegne en sirkel med en radius på fire gamle norske mil rundt Gruveplassen, den såkalte cirkumferensen. Innenfor denne sirkelen fikk Kobberverket eksklusiv råderett over alle skoger, vassdrag og mineraler.

Dette var en ren praktisering av doktrinen om terra nullius, ideen om det tomme, herreløse land. Kongen ga bort råderetten over enorme områder uten å ofre en tanke på menneskene som bodde der. For sørsamene ble sirkelen en katastrofe: Kobberverkets nådeløse snauhogst raserte vinterbeitene og lavskogene i omlandet. Samenes livsgrunnlag ble bokstavelig talt ofret for å fôre gruvas umettelige smelteovner.

Utover 1700- og 1800-tallet fortsatte fortrengningen. I melkebrukets dager flyttet samene flokkene mellom faste sesongbeiter, og simlene ble samlet i trøer for melking. Gjennom generasjoner ble jorda i disse trøene naturlig gjødslet av reinen og forvandlet til frodige, grønne oaser. Norske setereiere etablerte etter hvert sine voller direkte oppå disse gamle samiske boplassene og trøene for å utnytte gresset.

Allerede i 1743 rapporterte oberst Jobst Conrad Rømeling til kongen at bøndene trengte seg inn i fjelldalene for å tilegne seg arealene samene og reinen «haver opgiødet». Da den britiske samfunnsøkonomen Thomas Robert Malthus besøkte reindriftssamen Rik-Jonas i 1799, fikk han høre den samme historien: Så snart samene hadde gjødslet jorda, ble de jaget bort av de fastboende.

Konfliktene ble ikke løst med dialog, men med diskriminerende lover. Toppen ble nådd med Felleslappeloven av 1883, som påla samene fullt erstatningsansvar for alle skader reinen gjorde på utmarksslåtter og setervoller, uten at det ble stilt krav om at bøndene måtte gjerde inn sine egne områder. Loven innførte også et prinsipp om kollektivt fellesansvar: Dersom man ikke kunne bevise hvilke rein som sto bak en skade, ble hele samebyen (sijten) kollektivt erstatningspliktig.

Samene sto helt uten rettsvern i møte med et embetsverk preget av dype fordommer. Det hele ble legitimert av historikeren Yngvar Nielsens feilaktige «framrykkingsteori» fra 1889, som påsto at samene først innvandret til Røros-traktene etter 1750. Med et pennestrøk dømte norske domstoler samene til å være inntrengere på sin egen jord.

De økonomiske konsekvensene var knusende. Bare i årene 1888–1893 ble samene ved Riasten tvunget til å betale over 17 000 kroner i erstatninger til setereierne, en sum som i dag tilsvarer rundt 1,7 millioner kroner. For å dekke kravene måtte samene slakte ned flokkene sine eller ta opp lån.

Dette økonomiske strupetaket drev reindriftssamfunnet til randen av utslettelse. I 1888 var det kun to familier som fremdeles klarte å leve av reindriften i Røros herred. Lokalhistorikeren Olav Kvikne oppsummerte tragedien i 1966: «Der fantes samer det hadde gått dårlig med og som derfor var blitt treller i gruva i stedet for frie folk på fjellet.»

Et historisk vitnesbyrd som bevisst utelater de mest ubehagelige kapitlene, mister sin moralske verdi. Hvis Røros skal bære sin status som verdensarvsted med verdighet, må hele sannheten på bordet. Det krever at vi våger å snakke høyt om den systematiske fortrengningen, de voldelige aksjonene, de urettferdige rettssakene og den statlige assimileringspolitikken som nesten utryddet den sørsamiske kulturen på Rørosvidda. Å fortie dette er en videreføring av uretten.

Det er på tide at NRK og Røros som verdensarvsted tar et oppgjør med storsamfunnets unnfallenhet og leverer et vitnesbyrd som tåler historiens fulle lys.