Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Jeg begynte egentlig med en ganske enkel tanke.
Jeg ville skrive et kritisk motsvar til landbruks- og matminister Nils Kristian Sandtrøens hyllest av den norske modellen. Påstanden var at modellen gjør det mulig å produsere mat i hele landet, og at regjeringen nå styrker denne muligheten gjennom investeringer i distriktene, fjellområdene og Nord-Norge.
Jeg tenkte at dette måtte være enkelt å svare på. Så begynte jeg å undersøke.
Og jo mer jeg plukket i den norske modellen, desto mindre lyst fikk jeg til å skrive det opprinnelige, krasse motsvaret.
Ikke fordi jeg fant ut at modellen fungerer bedre enn jeg trodde.
Men fordi spørsmålene ble større.
Vi har alltid produsert mat over hele landet. Det er ikke en ny oppfinnelse skapt av dagens regjering. Det interessante er derfor ikke bare at det fortsatt er mulig å drive jordbruk i fjellbygder, dalfører og nordområder.
Det interessante er hvor mye av produksjonskapasiteten vi faktisk har igjen.
Antallet jordbruksbedrifter i Norge har falt dramatisk gjennom de siste tiårene. Bak hvert tall ligger det et menneske, en gård, kunnskap, bygninger, dyr, maskiner og et lokalt produksjonsmiljø. Når et bruk legges ned, er det ikke nødvendigvis bare årets produksjon som forsvinner. Det kan være en del av den framtidige produksjonsevnen som forsvinner.
Og den er vanskeligere å kjøpe tilbake enn en vare på verdensmarkedet.
Vi produserer mye. Men hva produserer vi?
Dette er kanskje noe av det som har overrasket meg mest i arbeidet med dette.
Norge produserer over én million tonn korn i et normalt år. Vi har betydelige avlinger av bygg og havre, og vi produserer også mye hvete. Samtidig importerer vi betydelige mengder matkorn. Hvorfor?
Fordi det ikke bare handler om hvor mange tonn korn vi høster.
Det handler om hva slags korn vi produserer, hvilken kvalitet det har, og hva vi har valgt å bruke det til.
Bygg er et godt eksempel.
Vi produserer enorme mengder bygg, men det aller meste går til fôr. Bare en liten del blir menneskemat.
Havre har fått en større plass, men også her finnes det et langt større potensial.
Samtidig har hvete fått en svært sentral plass i kostholdet vårt. Og norsk hvete er ikke nødvendigvis norsk matkorn. I gode år kan mye holde matkvalitet. I dårlige år kan en betydelig del ende som fôrhvete.
Da blir spørsmålet mitt:
Har vi bare et produksjonsproblem – eller har vi også et prioriteringsproblem?
For kanskje handler ikke løsningen bare om å produsere mer.
Kanskje handler den om å bruke mer av det vi allerede er gode på å produsere.
Tenk om hver nordmann spiste noen få kilo mer bygg og havre i året, og tilsvarende litt mindre hvete. Fem kilo per person utgjør nærmere 30.000 tonn på landsbasis.
Det er ikke en dramatisk endring i kostholdet.
Men det er en dramatisk forskjell når man ser på det som jordbrukspolitikk.
Da skaper vi et marked for råvarer vi allerede dyrker.
Bøndene får en kunde.
Møllene får kompetanse.
Matindustrien får erfaring.
Og forbrukerne får produkter de allerede har tilgang til.
Det er en ganske annen måte å tenke på enn å vente med å gjøre endringer til vi virkelig trenger dem.
Det samme gjelder grønnsakene.
Vi produserer også store mengder grønnsaker.
Samtidig forsvinner betydelige mengder råvarer ut av matkjeden gjennom utsortering, kvalitetsproblemer og lagring.
Noe er naturlig tap.
Noe skyldes at råvaren ikke holder seg.
Men spørsmålet er likevel verdt å stille:
Hvor mye mat har vi råd til å definere som verdiløs fordi den ikke ser riktig ut, har riktig størrelse eller ikke passer inn i dagens system?
En skjev gulrot er fortsatt en gulrot. En liten potet er fortsatt en potet.
Og kanskje er det viktigste ikke hvor mye vi klarer å produsere under optimale forhold, men hvor mye av det vi produserer som faktisk ender som mat.
Vi har også valgt oss et handelssystem
Norge importerer selvfølgelig varer vi ikke realistisk kan produsere selv. Det er både naturlig og fornuftig.
Men vi importerer også varer som norsk jordbruk i utgangspunktet har mulighet til å produsere. Det er ikke nødvendigvis feil.
Handelsavtalene våre er gjensidige, og handel gir oss også markedsadgang andre steder.
Men det er en forskjell mellom å spørre:
«Hva er billigst å kjøpe i dag?»
og:
«Hva er klokt å være avhengig av over tid?»
Det er kanskje det spørsmålet jeg savner mest i landbruksdebatten.
For dette handler til slutt om mer enn beredskap.
Jeg vet at ordet beredskap fort kan få folk til å tenke på katastrofescenarier.
Det er ikke først og fremst det jeg tenker på.
Jeg tenker på noe langt mer jordnært:
Hva skjer dersom vi fortsetter å bygge ned produksjonskapasiteten vår fordi vi er trygge på at maten alltid vil være tilgjengelig?
Vi oppfører oss noen ganger som om risikoen ikke angår oss.
Butikkene er fulle.
Maten kommer.
Importen fungerer.
Og dermed er det lett å tro at det vil fortsette slik.
Men et gårdsbruk som legges ned, kommer ikke nødvendigvis tilbake.
En bonde som finner seg et annet yrke, kommer ikke nødvendigvis tilbake.
Kunnskap som ikke blir ført videre, kan forsvinne.
Et lokalt foredlingsmiljø kan bli borte.
Og når vi en dag skulle ønske oss denne kapasiteten tilbake, kan det være langt vanskeligere enn å åpne en importavtale.
Det er dette jeg mener vi må begynne å tenke på.
Ikke fordi jeg tror verden går under i morgen.
Men fordi jordbruk er noe som bygges over generasjoner og kan bygges ned på langt kortere tid.
Derfor blir jeg litt ukomfortabel når «den norske modellen» presenteres som en suksesshistorie uten videre.
Ja, modellen har bidratt til at det fortsatt er mulig å drive jordbruk over store deler av landet. Det er en verdi vi skal ta vare på.
Men det er ikke det samme som at modellen har løst spørsmålet om hvordan vi skal ha et robust norsk matsystem i framtiden.
For hva hjelper det at jorda fortsatt kan dyrkes dersom stadig færre har mulighet til å dyrke den?
Hva hjelper det at vi produserer mye korn dersom en liten del av det blir menneskemat?
Hva hjelper det at vi produserer grønnsaker dersom en betydelig del ikke finner veien til forbrukeren?
Og hva hjelper det å ha et landbruk som fungerer godt i et normalår dersom produksjonskapasiteten gradvis blir mindre?
Jeg tror vi må begynne å se på norsk jordbruk som noe mer enn en næring som skal levere varer fra år til år.
Det er også en nasjonal ressurs.
Jorda.
Bonden.
Kunnskapen.
Dyra.
Bygningene.
Maskinene.
Foredlingen.
Frøene.
Matkulturen.
Alt dette er verdier som er bygget opp over generasjoner.
Og kanskje bør vi spørre oss om vi er for opptatt av å optimalisere systemet for i dag, og for lite opptatt av å bevare mulighetene for i morgen.
For meg begynte dette som et ønske om å skrive et krasst motsvar til en politiker.
Jeg endte et annet sted.
Jeg sitter igjen med et spørsmål som jeg synes er langt viktigere:
Er vi så trygge på at dagens matsystem vil fungere også i framtiden at vi er villige til å risikere å bygge ned det norske jordbruket litt etter litt?
Jeg håper svaret er nei.
For den dagen våre barn eller barnebarn trenger produksjonskapasiteten vi har i dag, hjelper det lite å fortelle dem at vi en gang hadde den.
