Hvor mange byråkrater tåler Holtålen før innbyggerne forsvinner?

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Holtålen er en fantastisk kommune å bo i, med en unik natur, sterke lokalsamfunn og folk som vil hverandre vel. Men skal vi ha en framtid her, må vi tørre å snakke høyt om en utvikling som er i ferd med å spise opp det økonomiske handlingsrommet vårt: Den skyhøye administrative riggen målt mot hvor mange vi faktisk er igjen til å betale for den.

Det er dystre og oppsiktsvekkende tall Statistisk sentralbyrå (SSB) legger fram i de ferske KOSTRA-målingene. For hver eneste innbygger i Holtålen bruker kommunen nå utrolige 13.347 kroner på ren administrasjon. Til sammenlikning bruker en gjennomsnittlig norsk kommune under det halve. Mens innbyggertallet vårt har sunket til rundt 2.035 personer, har kommunens utgifter til administrasjon og ledelse økt med hele 23 prosent på få år. Fra 1. juli 2026 ble Holtålen offisielt satt under statlig administrasjon på ROBEK-lista. Like etterpå opphevet og underkjente Statsforvalteren kommunens reviderte 2026-budsjett fordi det manglet økonomisk balanse. Likevel blir kritiske røster mot pengebruken på kommunehuset konsekvent møtt med det sedvanlige «lovkrav-kortet» – argumentet om at staten pålegger en liten kommune nøyaktig de samme dokumentasjonskravene som en storby.

Ja, lovkravene er strenge. Men det kan ikke lenger brukes som en universell hvilepute for manglende vilje til omstilling. Hvis loven krever ti ulike administrative ekspertfunksjoner, betyr ikke det at en kommune med 2.000 innbyggere på død og liv må lønne ti hele, egne stillinger på eget hus. Hvorfor utfordres ikke handlingsrommet for interkommunalt samarbeid langt tøffere? Hvorfor kan vi ikke dele administrative ledere, IT-rådgivere og HR-funksjoner med nabokommunene våre, i stedet for å tviholde på en lokal rigg vi nå har svart på hvitt at vi ikke har råd til det? Når en kommune blir liten, blir båndene tette. Det er lett at det oppstår en kultur der man vegrer seg for å ta de tøffe debattene om effektivisering av kommunehuset, fordi «alle kjenner alle». Men det er uansvarlig distriktspolitikk å skjerme administrative kontorplasser og lederlønninger når innbyggerne opplever at det må knipes på de tjenestene som faktisk betyr noe i hverdagen – som skole, barnehage og eldreomsorg.

Dette er ikke et angrep på de som gjør en ærlig jobb på kommunehuset. Det er en etterlysning av politisk mot og administrativt lederskap. Nå som Statsforvalteren har satt foten ned, fortjener vi et klart svar fra politikerne og kommunedirektøren: Hvordan skal dere kutte de galopperende administrasjonsutgiftene per innbygger før byråkratiet overlever, mens lokalsamfunnet rundt dør ut? For den regninga har vi ganske enkelt ikke råd til å betale lenger.