Staten betalte for gruvedriften da den lønnet seg. Når betaler den for arven?

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I november venter Longyearbyen en avgjørelse om vannforsyningen. Drikkevannet fra Isdammen har vist forhøyede manganverdier. Årsaken til økningen er ennå ikke fastslått; forskere undersøker blant annet om tinende permafrost kan påvirke vannets strømningsveier og kvalitet. Dette er på Svalbard, som varmes opp rundt fem ganger raskere enn resten av verden.

Arbeidet med å sikre Longyearbyen en tryggere drikkevannsforsyning omfattet først et forprosjekt om avsalting som mulig reservevannkilde, men har utviklet seg til en bredere utredning av framtidens vannforsyning. Staten bevilget tre millioner kroner i 2024 til medfinansiering av et forprosjekt for sikrere vannforsyning.

Lokalstyret i Longyearbyen sier rett ut at kostnadene er større enn innbyggerne kan bære alene – og meldingen fra Oslo er forståelse.

Det er slik det skal være. Staten har spilt en sentral rolle i gruvedriften på Svalbard og har bidratt til utredningen av en sikrere vannforsyning i Longyearbyen. Det gjør det rimelig å spørre hvilken rolle staten vil ta i kartleggingen og håndteringen av gruvearven på Røros.

Men da er spørsmålet uunngåelig: Hva med Røros?

Røros Kobberverk ble skapt av kronen. Privilegiebrevet av 1646 ga verket enerett til å utnytte malmforekomster, skoger og vassdrag innenfor en sirkel rundt Storwartz, med en radius på fire gamle norske mil, samt rett til å bruke andre ressurser som var nødvendige for driften. Det var ikke bare malm og skog som ble lagt under verket. Innenfor Circumferensen kunne verket kreve arbeid av bøndene mot «billig betaling».

Pliktarbeidet var kjøring, kullbrenning og transport til verket. Og i gruvegangene jobbet barn så unge som sju år, med arbeidsdag fra klokka fire om morgenen. Verdensarvformidlingen opplyser at denne retten «sjelden ble brukt». Men det er privilegets logikk som teller: innenfor sirkelen kunne verket pålegge bønder bestemte arbeidsoppgaver mot betaling.

Utbyttinga stoppet ikke der. Gjennom sin forsyningsbutikk hadde verket monopol på all detaljhandel hele veien til Rørosloven av 1818, og frihandel kom først med loven av 1842. Arbeiderne fikk ofte lønn utbetalt i varer, prissatt av verket selv. Et system som gang på gang førte til konflikt. Lønna gikk ut gjennom gruvegangen og tilbake over butikkens disk. Da forholdene ble uholdbare, måtte en kongelig resolusjon pålegge verket å betale månedslønn i kontanter, og i 1901 sto 600 mann ni måneder i streik mot lønnskutt.

Og kronen tok sin andel: Som vederlag for privilegiene skulle en tiendedel av kobberproduksjonen gå til kongen. I tillegg kom tollinntekter fra eksporten. Da driften ble tyngende, gikk staten inn som aksjonær i 1936 og skjøt senere inn offentlige midler. Etter konkursen i 1977 overtok staten deler av kobberverkets eiendommer og bygninger. Det offentlige forvalter i dag deler av denne arven.

Arven er ikke historie. Den er kjemi. For 2012/2013 ble årstransporten i Orva beregnet til rundt fem tonn kobber, 15,5 tonn sink og 23 kilo kadmium. Den daværende rapporten beskrev en svak økning siden 2005/2006.

Hva de tilsvarende tallene er i dag, må dokumenteres med nyere målinger. Stortinget har allerede fått spørsmål om hvorfor ansvaret fortsatt er uavklart. Slagg ligger som fyllmasse i veier og på flyplassen, og slagghaugene er fredet som kulturminner. Vi ærer det som forgifter oss.

NRK oppsummerte det i 2020: «Gruvene i Røros forgifter, men ingen vet hvor mye.» Ingen vet – det er akkurat poenget. I en 333 år gammel gruveby kan manglende dokumenter ikke lenger behandles som bevis på sikkerhet, verken i barnehagene, skolene eller på lekeplassene.

Og forurensningen står ikke stille. Syreproduserende avfall mobiliserer metaller år etter år. Longyearbyen viser hvorfor endrede miljøforhold må undersøkes før gamle forutsetninger om vannkvalitet legges til grunn på nytt.

En risikovurdering fra forrige århundre kan ikke alene svare på hva som finnes i jord og vann i dag – eller hvordan forholdene kan utvikle seg.

Prinsippet er enkelt: forurenseren betaler. Men hva når forurenseren er konkurs og arven gikk til staten? På Svalbard har staten bidratt til utredningen av en sikrere vannforsyning. Da kan vi også kreve et dokumentert svar på hvordan staten vil bidra til å kartlegge og håndtere gruvearven innenfor Circumferensen.

Rørosingene har forresten gjort dette før. I hundreår drev de en ulovlig vinterhandel rundt verkets monopol, en handel verket til slutt ikke klarte å stanse. I 1853 ga kronen seg: fra 1854 skulle det holdes marked i Røros, nest siste tirsdag i februar. I dag feirer byen denne handelstradisjonen gjennom Rørosmartnan. Men den kjemiske regningen ble aldri gjort opp.

Staten trakk sirkelen. Verket kunne pålegge pliktarbeid, prissatte maten og tok betalt i sin egen butikk. Kronen tok tiendedelen. Staten overtok deler av verkets eiendommer etter konkursen. Staten har bidratt til utredningen av Longyearbyens vannforsyning.

Forklar oss på hvilket grunnlag gruvearven innenfor Circumferensen ikke fortjener et tilsvarende dokumentert statlig svar.

Ikke «stol på oss». En kvittering.