Fjell-Ljom mener:
Når stillheten tar plassen
Skjermdump fra forsida av denne ukas Fjell-Ljom.
Når du holder dagens utgave av Fjell-Ljom i hendene, vil du raskt legge merke til at noe mangler. Halve forsida er borte – dekket av svarte sladdestriper og tomrom. Det er et uvanlig syn, og forhåpentligvis et urovekkende et.
Dette drastiske grepet gjør vi ikke for å provosere, men for å vise hva alternativet til det vi tar for gitt faktisk ser ut. Slik kunne lokalsamfunnet vårt blitt formidlet uten ytringsfrihet, uten demokrati og uten en fri og uavhengig presse.
Anledninga er Lokalavisveka 2026. I går åpnet markeringa av stortingspresident Masud Gharahkhani i selveste Rikssalen på Eidsvoll – rommet der Norges grunnlov ble født i 1814. Midt i kjernen av dette historiske reisverket står Grunnlovens § 100. Bestemmelsen som sikret trykkefriheten, og som i dag verner vår ytringsfrihet, er selve grunnmuren for alt vi foretar oss i denne redaksjonen.
Det er lett å tenke på ytringsfrihet som et fjernt, høytidelig prinsipp for nasjonalforsamlinger og internasjonale domstoler. Men friheten leves og prøves først og fremst lokalt. Den finnes i retten til å kritisere kommunestyrets budsjettvedtak, i muligheten til å stille kritiske spørsmål til mektige utbyggere, og i det åpne rommet der naboer kan bryne meninger mot hverandre i et opphetet leserinnlegg. Uten frie medier mister lokalsamfunnet sitt felles speil, sin vaktbikkje og sitt tryggeste torg.
Verden rundt oss minner oss daglig om at frie ord ikke er en selvfølge, men en sårbar unntakstilstand i verdenshistorien. Autoritære krefter vinner terreng, kilder trues til taushet, og journalister fengsles for å fortelle sannheten. Også her hjemme ser vi hvordan hets og polarisering fører til selvsensur – at folk vegrer seg for å heve stemmen i lokaldemokratiet.
Derfor må vi hegne om ytringsfriheten hver eneste dag. Det krever modige innbyggere som tør å si ifra, politikere som tåler ubehagelige spørsmål, og en uredd lokalavis som nekter å la seg kneble.
Neste uke er forsida vår hel igjen. Men la den svarte sladden stå igjen som en påminnelse om hva vi risikerer å miste dersom vi slutter å forsvare ordets frihet.
