– Jeg håper egentlig at ikke så mange sitter igjen med «oi, der kjente jeg meg igjen»

– Vent litt. Du må ta av hatten med en gang du kommer inn. Det er kutyme.

Snorre Ryen Tøndel ikler seg hatten og demonstrerer. Små detaljer rundt eksempelvis hvilke sosiale koder som gjelder i den aktuelle settingen der dramatikken utspiller seg skal være på plass.

Tidløst mesterverk

For det er noe alt annet enn «hva som helst» som Bergstadens teaterlag setter opp torsdag, fredag og lørdag denne uka. Det er Henrik Ibsens «Vildanden». Mesterverket så dagens lys i 1884, og er blant forfatterens aller mest kjente verker, sammen med eksempelvis «Peer Gynt» (1867), «Et dukkehjem» (1879) og «En folkefiende».

– Vi setter ikke opp «Vildanden» fordi det er gratis, først og fremst. Vi setter det opp fordi det var en av mange muligheter vi hadde for å sette opp et godt gammeldags kjøkkendrama som er noe av det vi liker både å se på og å gjøre selv, innleder regissøren på spørsmål om hvorfor valget falt på en av de mest velkjente verkene til en av de mest velkjente forfatterne i historien.

– Så er det en historie som er tidløs. Det er dette med den dysfunksjonelle familien som lever i skjul fra sannheter som etter hvert kommer fram. Det gjør det til et veldig interessant drama. Og det er et spennende persongalleri. Det er mange som kan kjenne seg igjen i karakterene som utspiller seg i stykket. Så er det jo en veldig god tekst. Vi kommer ikke unna at Ibsen er en av de mest spilte forfatterne i verden, fortsetter. Tøndel.

En tragedie med sans for humor

«Vildanden» handler om familien Ekdal. Hjalmar er gift med Gina og tror han er far til 14 år gamle Hedvig. Men når Hjalmars barndomsvenn, Gregers Werle, vender tilbake etter 16 års fravær med gode intensjoner om å få fram sannheten, fører til en livskrise både for Hjalmar og Hedvig som ender i en tragedie.

Men mørk tematikk og en historie i en ond emosjonell spiral til tross, kommer det også til å være øyeblikk som får publikum til å trekke på smilebåndet.

– Det er nok mange som tenker at det er mye alvor her, men det er også en del humor, understreker Åsmund Lockert Rohde.

Han spiller Hjalmar Ekdal i teaterlagets oppsetting.

– Det skjønte Ibsen – du kan ikke lage drama uten komedie. Du kan heller ikke lage komedie uten drama. Dette er drama i høyeste grad, men det er ikke så bekmørkt at folk kommer til å gå ut av salen og tenke «herregud, hva skal jeg gjøre med livet mitt», tilføyer regissør Tøndel.

– Det inneholder mye av det et drama skal inneholde, fortsetter han så, før han korrigerer seg selv:

– Det inneholder vel egentlig alt av det et drama skal inneholde. Det er persongalleriet som først og fremst er kult å jobbe ned.

Bruker mye fritid

Det har vært øvinger på kveldstid hver uke siden august. I forkant av oppsettinga har de også vært gjennom to helger med en skikkelig «workshop» i Galåen samfunnshus.

– Det blir jo litt slik når man ikke er skuespiller av yrke, men har anna jobb på dagtid. Til forskjell fra institusjonsteater, så øver man stort sett på kveldstid her. Og da har jo folk hatt en dag før de kommer på øving. Så disse prøvehelgene er veldig viktige. De timene blir brukt godt, for da kommer folk opplagte inn tidlig på dagen. Jeg merker jo at det er en helt annen energi i rommet da, medgir Tøndel.

Regidebutanten vil ikke omtale seg som nervøs når han snakker med lokalavisa.

– Jeg vet ikke om jeg vil fortsette som regissør. Dette prosjektet er først og fremst fordi jeg vil at Bergstaden teaterlag skal leve og lage teater. For meg handler dette mest om å lage et teater for folket på Røros og omegn, og å gi disse skuespillerne muligheten.

Avslørende

Samtidig innrømmer han at han er litt spent på hvordan hans tolkning av stykket blir oppfattet når de fremføres for åpen scene.

– Ethvert teaterstykke speiler en regissørs smak av teater. Så dette blir litt avslørende for meg, for det blir jo min smak. Hva jeg liker å se på. Jeg er selvfølgelig inspirert av mange regissører jeg har jobba med tidligere, så jeg er nok litt nervøs på den biten. Når jeg selv jobber som sanger og skuespiller, så tenker jeg på dette med å speile «regissørintelligensen» til folk. Hvor teatersmarte er publikum? Hvor langt går det an å gå som får de til å tenke at «å, dæven, den var fin», forklarer han.

Hva så ønsker den debuterende regissøren at publikum skal sitte igjen med når de forlater Falkbergetsalen etter å ha sett hans tolkning av «Vildanden»?

– Jeg håper først og fremst de sitter igjen med at de ni skuespillerne på scenen gjør en fantastisk jobb. Så håper jeg jo egentlig at ikke så mange sitter igjen med «oi, der kjente jeg meg igjen, sånn har vi det hjemme», medgir Tøndel, til ganske høylytt latter fra skuespillerne.

– Men mitt mål når jeg går i teateret er å få meg en liten virkelighetsflukt. En liten flukt fra hverdagens tjas og mas, og å bli dratt inn i noe man bare kan lene seg tilbake å oppleve.