Munnspillet – munnharpas arvtaker
Munnspill brukt i Ålen.
Bjørn Aksdsl
Munnspillet er et instrument som aldri har fått noen særlig høy status, til tross for sin store utbredelse.
Munnspillet ble utviklet i Europa tidlig på 1800-tallet og er et såkalt fritungeinstrument, dvs. at det har tunger som svinger fritt fram og tilbake. Instrumentet kom til Norge senest omkring 1850 og nådde svært mange på grunn av sine gode kvaliteter og fordi det kostet så lite.
Som et instrument til adspredelse ble munnspillet i mange bygder en sterk konkurrent til munnharpa, noe som også skyldtes at instrumentet, i likhet med munnharpa, var enkelt å bære med seg rundt i lomma. Bruksområdet var imidlertid ikke bare begrenset til tidtrøyte. En rekke steder ble munnspillet jevnlig benyttet til dansemusikk, og manglet man en felespiller eller toraderspelemann, var det alltid en eller annen som kunne hente fram et munnspill fra lomma og spille en slått. Det var først og fremst i kystdistriktene og i de bynære områdene at munnspillet slo sterkest an. Men også i områder som vi regner som sterke tradisjonsdistrikter for felespill, bl.a. i Rørosdistriktet, har det vært flere dyktige spelemenn på munnspill.
En av dem var Ottar Kverneng (1941–2024) fra Kvernengan, som senere bosatte seg på Røros. Han hadde flere felespelemenn i familien og var bl.a. kjent for sitt drivende gode dansespill. Kverneng var også en dyktig fotballspiller på Røros Idrettslag, en typisk senterløper som skåret mange mål og som plutselig kunne slå til med et spektakulært brassespark. Det var derfor flere som så på ham som Røros sitt svar på Odd Iversen.
Digital 5 uker for
5 kroner
5,-
KJØP
Digital
1 måned
170,-
KJØP
