Når kassa er tom, har grendene heldigvis folk

Det ropes varsko fra kommunehus og fylkeshus over hele landet. Sviktende skatteinntekter, økende renteutgifter og beintøffe kuttlister preger hverdagen i Kommune-Norge, og Røros er så visst intet unntak. Når sparekniven skal fram, er det sjelden utkantene og grendene som prioriteres først. «Timinuttersbyen» er mange myndigheters våte drøm, et effektivt sentrum der alle bor tett, bruker færre vegstrekninger, boliger tettere på, og mer samla kommunale tjenester. Effektivt og økonomisk – i alle fall for kommunene. 

Der pengesekken er tom og den offentlige innsatsen uteblir, skjer det noe bemerkelsesverdig: Folk slutter å vente på at kommunen skal ordne opp, bretter opp ermene og tar skjea i egen hånd.

Et lysende eksempel finner vi i Hitterdalen. På tunet til det ærverdige grendahuset Solheim ljomet lyden av gressklippere, sager og latter i sommer.

Nyoppretta Hitterdal bygdalag har tatt på seg videre drift og eieransvar for huset, som står på kommunens liste over verneverdige bygg. Det har i årevis stått uten daglig drift. Vannforsyning må repareres, taket skriker etter utskifting og bordkledninga trenger kjærlig omsorg. I en ideell verden ville et slikt kulturminne utløst rikelige kommunale tilskudd. I realiteten vet hitterdalingene inderlig godt at det ikke nytter å sitte med lua i hånda og vente på kommunale kroner.

I stedet inviterer de til dugnad og innsamling av midler, og responsen har så langt vært overveldende til førstnevnte. Innsamling av midler har akkurat starta.

Dette handler om langt mer enn et malingsstrøk på gammel trelast. Som Ola Arvid Feragen i sommer klokt påpekte over kaffekoppen, handler et levende grendehus om trygghet, fellesskap og lokal beredskap. Da ekstremværet herjet i fjor og strømmen forsvant i et døgn, ble det smertelig tydelig hvor sårbare små samfunn er uten en felles samlingsplass. Et grendehus er arenaen der man vet hvem som har nødaggregat, hvem som kan levere lokal mat, og hvem av de eldre som trenger en ekstra sjekk. Det er limet som knytter fastboende og hyttefolk sammen.

Bygdelagene og dugnadsfolket i grendene, enten det er i Hitterdalen, Djupsjølia, Feragen eller Brekken, minner oss om en grunnleggende sannhet: Et lokalsamfunn måles ikke i kommunebudsjettets bunnlinje, men i menneskene som bor der.

Det fritar selvsagt ikke lokalpolitikerne for ansvar. Kommunen må i det minste legge til rette, heie fram og kutte byråkratiske hindre for de som faktisk gidder. Men når pengene svikter og sentraliseringa presser på, viser Hitterdalen veg med den beste motgiften vi har mot avmakt:

Det kan godt hende grendene mangler penger. Men takk og lov – de har folk.