Rehabilitering er mer enn et anbud

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er nylig gjennomført en rettssak i Trondheim der Unicare har stevnet Helse Midt-Norge (HMN) i forbindelse med anbudsprosessen for spesialisert rehabilitering i Midt-Norge. Unicare mener prosessen ikke er korrekt gjennomført, og har derfor sett seg nødt til å få saken prøvd rettslig. Dom er ventet om kort tid.

For meg er imidlertid ikke selve dommen det viktigste. Den vil i hovedsak avgjøre om eventuelle avvik er så alvorlige at anbudsprosessen må kjennes ugyldig. Det viktigste spørsmålet er langt større:

Hvem bør ansvaret for å sikre gode og langsiktige rehabiliteringstilbud? Har de regionale helseforetakene god nok rehabiliteringskompetanse og forståelse for faget?

Jeg er i tvil etter å ha fulgt anbudssaken i Midt-Norge tett, uten selv å være en del av den.

Mitt hovedanliggende gjennom de siste årene av yrkeslivet har vært å framheve betydningen av rehabilitering, særlig for kreftpasienter. Kanskje er selve ordet «rehabilitering» med på å skape avstand. I realiteten handler det om noe svært konkret: å hjelpe mennesker med å gjenvinne funksjon, arbeidsevne og livskvalitet etter sykdom og behandling.

Hvorfor synes det å være så liten forståelse for dette hos sentrale politikere og helsebyråkrater?

Er vi blitt så tilfredse med at vi kan tilby det vi mener er verdens beste medisinske behandling, at vi tror jobben er gjort når behandlingen er avsluttet?

I så fall tar vi feil.

Svært mange pasienter forteller at det er etter at den medisinske behandlingen er avsluttet, at den vanskelige veien begynner. Det er da mange trenger hjelp til å finne tilbake til hverdagen, funksjonen, arbeidsevnen og livskvaliteten.

Jeg har tidligere uttalt at HMN er i ferd med å rasere et rimelig godt rehabiliteringstilbud i Midt-Norge. Det står jeg fortsatt for. Jeg har store problemer med å akseptere utviklingen – på vegne av rehabiliteringsfaget, men først og fremst på vegne av pasientene.

Det er vanskelig å unngå inntrykket av at økonomiske hensyn har fått for stor plass i HMNs vurderinger. Om helseforetaket har fulgt reglene for offentlige anskaffelser, får retten avgjøre.

Det er også vanskelig å forstå at vi har organisert rehabilitering slik at private institusjoner i desember i mange år ikke har visst om de får driftsmidler fra helseforetaket for det kommende året. Samtidig presses de gjennom anbudsprosessene ned mot et minimum for økonomisk drift. Det skaper uforutsigbarhet og kan få konsekvenser for både fagmiljøer, kompetanse og kvaliteten på tilbudet til pasientene. Jeg synes dette er respektløst overfor de private institusjonene som i dag er de viktigste for at HMN kan forsvare sitt «sørge for ansvar»

Det er visstnok en uskreven regel om at et regionalt helseforetak ikke skal sette en helseminister i forlegenhet. I denne saken gjelder visst det omvendte også.

Det har ikke manglet på signaler fra fagmiljøer og pasienter om at den gjennomførte prosessen kan få store negative konsekvenser for pasientene i Midt-Norge. Selv Stortinget valgte å overprøve helseforetakets vedtak, men helseministeren har hele tiden vernet om HMN.

Han var tidlig ute i Stortinget med å si at vi må «anta» at HMN har fulgt reglene for offentlige anskaffelser.

Som liten lærte jeg at man ikke skal tro, men vite.

Nå får vi se hva retten kommer fram til.

Man skal ikke være kritisk uten også å komme med konstruktive forslag.

Jeg mener denne saken tidlig burde ha gått tilbake til Stortinget for en «restart». Det burde vært vedtatt klare nasjonale regler for gjennomføring av anbud, blant annet tydelige krav til hvordan faglige kriterier skal vektes mot økonomi. Prosessene bør være like i hele landet, slik at pasientenes tilgang til rehabilitering ikke blir avhengig av hvilket regionalt helseforetak de tilhører.

Deretter bør det gjennomføres en grundig og langsiktig kartlegging av rehabiliteringsbehovene innenfor de ulike diagnosegruppene.

Når behovene er kartlagt, bør tilbydere selekteres ut fra faglige kriterier, erfaring og kompetanse. Deretter mener jeg staten bør ta et større ansvar for driften av de institusjonene vi vet at vi vil være avhengige av i årene framover for å ivareta «sørge for»-ansvaret.

Jeg savner en verdidebatt. Jeg savner at rehabilitering blir løftet opp og får den betydningen den etter min mening bør ha. Det handler faktisk om vi mener alvor når vi sier at pasienten skal stå i sentrum.  

Rehabilitering er mer enn et anbud.