Behandler norske domstoler utlendingssaker annerledes?
Lemma Desta
Norges Kristne Råd
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
«Enhver har rett til å få sin sak avgjort av en uavhengig og upartisk domstol innen rimelig tid.» Slik formulerer Grunnloven § 95 et av de mest grunnleggende prinsippene i rettsstaten.
Spørsmålet er ikke om dette prinsippet gjelder i Norge. Spørsmålet er om det oppleves slik for dem som står svakest når de møter staten i retten.
De siste årene har jeg fulgt flere utlendingssaker tett. Erfaringene har fått meg til å stille spørsmål ved hvordan rettssikkerheten fungerer når enkeltmennesker utfordrer utlendingsmyndighetenes beslutninger. Ikke fordi norske dommere mangler integritet, men fordi systemet synes å inneholde strukturer som gjør det vanskelig for utlendingers stemmer å bli hørt på lik linje med statens.
Dommeretikken understreker at dommere skal møte alle saker uten forutinntatte holdninger. Likevel oppstår det bekymring når et menneske først er blitt stemplet som «ikke troverdig» av forvaltningen. Hvor lett er det da å få en ny og reell vurdering av saken? Og hvor stor plass får nye opplysninger som fremkommer senere?
I mange asyl- og utlendingssaker er troverdighetsvurderingen avgjørende. Men slike vurderinger bygger ofte på intervjuer som er gjennomført gjennom tolk, på oversettelser mellom språk og på fortellinger om hendelser som ligger mange år tilbake i tid. Feil kan oppstå. Misforståelser kan oppstå. Kulturelle forskjeller kan påvirke kommunikasjonen. Likevel kan en vurdering som er gjort tidlig i prosessen følge en person gjennom hele systemet.
I en sak jeg nylig fulgte, ble det fremlagt omfattende dokumentasjon knyttet til identitet, risiko ved retur og nye opplysninger som hadde oppstått etter tvangsretur. Saksøkeren hevdet gjennom flere år at sentrale deler av saken bygget på feiloversettelser og misforståelser. Likevel satt jeg igjen med en opplevelse av at flere av disse spørsmålene aldri fikk den grundige prøvingen sakens alvor tilsa.
Det er ikke bare utfallet som skaper bekymring. Også prosessen betyr noe.
Når en person må delta i egen rettssak fra et annet land gjennom ustabile digitale løsninger, når tekniske problemer begrenser muligheten til å følge forhandlingene, eller når tiden til egen forklaring blir knapp, oppstår det spørsmål om retten til effektiv deltakelse faktisk er oppfylt. Rettssikkerhet handler ikke bare om å få være til stede. Det handler om å bli hørt.
Utlendingssaker er spesielle fordi konsekvensene ofte er eksistensielle. Den som taper en skattesak, taper penger. Den som taper en sak om opphold eller asyl, kan miste trygghet, familie, fremtidshåp eller i verste fall bli sendt til forfølgelse og fare. Nettopp derfor bør kravene til grundighet og reell kontradiksjon være særlig høye.
Dette er ikke et angrep på norske dommere. Tvert imot. Domstolenes legitimitet hviler på at de er villige til å tåle kritiske spørsmål om hvordan rettssikkerheten fungerer i praksis.
Tillit til rettsstaten skapes ikke bare gjennom gode intensjoner. Den skapes når også de mest sårbare opplever at de er blitt sett, hørt og forstått. Derfor bør vi våge å diskutere om dagens behandling av utlendingssaker gir tilstrekkelig rom for nettopp dette. Et samfunn måles ikke først og fremst på hvordan det behandler de sterke. Det måles på hvordan det behandler mennesker som står alene mot staten.
