Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Nazistyret under krigen bidro til opprettelsen av «Tilleggsfeltet til det 9. felt» (Hesjedal)
Historien vi i dag blir fortalt om statsallmenningene i Holtålen, kan høres enkel ut: Staten eier grunnen, Statskog forvalter grunneierretten, og fjellstyrene forvalter blant annet jakt, fiske og setervollene som de har vedtatt er «falt i det fri».
Men var dette egentlig situasjonen i Ålen før Høyfjellskommisjonen kom inn i området? Gamle offentlige dokumenter og korrespondanse fra før krigen gir grunn til å stille spørsmål ved hvordan eiendomsforholdene senere er blitt fremstilt.
Matrikkelen viste eiendommene
Ålen Fjellstyre ble opprettet i 1921 og begynte tidlig å selge jakt- og fiskekort. Som dokumentgrunnlag hadde fjellstyret den siste utgitte Matrikkelen, fra 1905. Der var eiendommene og deres matrikkelførte eiere registrert.
Et brev til Ålen Fjellstyre fra 1937 viser at skillet mellom statsallmenningen over tregrensa og grunneiernes områder i bjørkeskogen hadde praktisk betydning for jaktretten. I brevet omtales uttrykkelig «grundeeierens» områder. Fjellstyret forholdt seg altså til en eksisterende eiendomsstruktur hvor private grunneiere sto oppført i Matrikkelen.
Hvordan kunne fjellstyret respektere de matrikkelførte grunneiernes områder dersom grunnen allerede tilhørte staten? Når – og på hvilket rettslig grunnlag – gikk områder som før krigen ble behandlet som private, over til å bli betraktet som statsallmenning?
Kommisjonen manglet myndighet
Høyfjellskommisjonen hadde gjennom mange år arbeidet med det 9. felt, Tolgafeltet, inkludert Os og Dalsbygda. Men myndigheten fulgte den geografiske avgrensningen kommisjonen var gitt. Den kunne ikke uten videre fortsette nordover og avgjøre eiendomsforholdene i Ålen.
I mars 1940 forsøkte staten å få behandlet områder nord for det 9. felt. Høyfjellskommisjonen kom til at den manglet jurisdiksjon. Så kom 9. april og den tyske okkupasjonen. Våren 1941 fikk kommisjonen myndighet til å behandle «Tilleggsfeltet til det 9. felt». Dermed kunne den behandle grensespørsmål etter høyfjellslovens § 2 a i et område den før okkupasjonen ikke hadde myndighet til å behandle.
Om Høyfjellskommisjonen avklarte setrenes eiendomsforhold, strides det om. Dette skal avgjøres i Frostating lagmannsrett nå i høst. Ville Tilleggsfeltet blitt opprettet på denne måten dersom Norge ikke hadde vært okkupert?
Henrik Berghs arbeid under krigen
En sentral person var høyesterettsadvokat Henrik Bergh. Han hadde i mange år representert staten i saker for Høyfjellskommisjonen. Han var derfor ikke en nøytral gransker, men statens prosessrepresentant.
I mars 1945, mens Norge fremdeles var okkupert, skrev Bergh sin prosedyre i saken om Tilleggsfeltet. Noen uker senere, 8. mai, var Norge igjen fritt. Senere samme år ble han oppnevnt som forsvarer for Vidkun Quisling. Det er naturligvis ikke noe argument mot Berghs juridiske arbeid. En forsvarer utfører en nødvendig oppgave i en rettsstat. Men tidslinjen viser den helt spesielle historiske situasjonen saken ble behandlet under.
Omkring 250 nye dokumenter
Etter frigjøringen ble omkring 250 nye dokumenter hentet fra Statsarkivet i Trondheim til kommisjonens videre arbeid. Hva inneholdt de, og hvordan ble de behandlet?
Så langt det har vært mulig å fastslå, fikk dokumentene ikke individuelle dokumentnumre som den øvrige dokumentasjonen i saken. De synes å ha blitt behandlet som arbeidsmateriale, og det har ikke vært mulig å finne noen systematisk gjennomgang av dem i de trykte forhandlingene fram mot kjennelsen i 1947.
Bergh hadde allerede skrevet statens prosedyre da dokumentene kom fram. Ble det videre arbeidet i realiteten «låst» av argumentasjonen fra mars 1945? Det er et spørsmål, ikke en konklusjon. Men vi bør kunne få vite om dokumentene ble vurdert enkeltvis, lagt fram for de private partene og sammenholdt med Matrikkelen, grunnbøkene og pantebøkene.
Kjennelsen kom i 1947
Den 4. oktober 1947, mer enn to år etter frigjøringen, avsa Høyfjellskommisjonen kjennelsen for Tilleggsfeltet. Den fikk store konsekvenser. Innenfor grensene kommisjonen trakk opp, ble store arealer behandlet som statsallmenning, med unntak av noen få områder som ble anerkjent som private.
Saken gikk videre til Høyesterett. I Rt. 1956 side 1085, Hessdalen-saken, ble flere spørsmål behandlet på nytt. For Høyesterett forelå også flere nye dokumenter, og enkelte områder ble anerkjent som privat eiendom. Det viser at eiendomsretten ikke var så enkel som betegnelsen «statsallmenning» kan gi inntrykk av, og gjør det enda viktigere å undersøke dokumentgrunnlaget fra 1947.
Hva står i dokumentene?
Jeg har bedt Nasjonalarkivet om å få fram materialet med de omkring 250 dokumentene. De bør gjennomgås ett for ett. Finnes det skjøter, kongeskjøter, skylddelingsforretninger, matrikkelopplysninger eller opplysninger fra pantebøker og grunnbøker? Gjelder noen av dem setrer, slåtteteiger eller andre eiendommer som før krigen sto registrert på private eiere?
Dersom slike dokumenter finnes, hvorfor er de ikke en tydelig del av Høyfjellskommisjonens begrunnelse? Det kan vise seg at kommisjonen hadde gode og dokumenterbare svar. Da bør arkivene kunne vise oss det. Men det motsatte kan også vise seg.
Historien må tåle kontroll
Dette handler ikke om å dømme mennesker som arbeidet under andre historiske forhold. Det handler om å finne ut hva som faktisk skjedde med eiendommene.
Hva viste Matrikkelen av 1905? Hvorfor forholdt fjellstyret seg til grunneiernes områder dersom staten allerede eide grunnen? Hvorfor måtte kommisjonen få utvidet sin myndighet under okkupasjonen? Hvilken betydning fikk Berghs prosedyre, og hva sto i dokumentene som ble hentet etter frigjøringen?
Det viktigste spørsmålet er om det i dag kan dokumenteres når og på hvilket rettslig grunnlag de matrikkelførte private grunneiendommene innenfor Tilleggsfeltet eventuelt gikk over til staten.
Før dette er tilfredsstillende besvart, bør vi være forsiktige med å fremstille historien om eiendommene i Holtålen som enkel og endelig avklart. Kanskje forteller historien sannheten. Men da må den også tåle at vi åpner arkivene og kontrollerer den.
