Ren Røros-batteriet: Ingen brann og eksplosjonsfare – kan vi tro på det?
Batteribygget til Ren Røros i Stamphusveien 3. september 2026
Trond Haugan
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Om en drøy måned skal Norges største industribatteri på 5 MW og 12.200 kWh ankomme Røros. I Arbeidets Rett 24.8 sier Ren Røros at: «Søknaden fulgte opp samtlige punkter med tilhørende dokumentasjon.» Det framgår også av intervjuet at: «ROS-analysen (risikoanalysen) var ferdigstilt allerede da søknaden ble sendt inn». Samtidig kommer Arbeidets Rett med en meget dristig påstand: Utbyggerne imøtegår bekymringene knyttet til brann- og eksplosjonsfare.
Spørsmål ved risikoanalysen
Da må det stilles et spørsmål hvorfor ligger ikke risikoanalysen i byggesøknaden og i nabovarselet? Hvorfor har konsernsjef Hilmar Fredriksen tidligere uttalt at Norconsult jobbet med ROS-analysen etter at søknaden ble godkjent på rekordtid, den 30. april?
Det finnes heller ingen ROS-analyse i postjournalen til kommunen. Ren Røros sa på folkemøtet på Stormoen 15. juni at risikoanalysen var hemmelig. Tåler den ikke dagens lys?
Hva som eventuelt skulle være hemmelig av konkurransehensyn, kunne ha blitt sladdet, slik vanlig praksis er. Snakker Ren Røros sant om risikoanalysen? Hvilket ansvar har kommunen, om de har godkjent Norges største batteriinstallasjon, uten en risikoanalyse? Og hvorfor ble det ikke krevd et utvidet nabovarsel?
I byggesøknaden står det ikke et ord om fare for brann og eksplosjon.
Ny teknologi i Norge
Så viser Ren Røros til DSB. Det virker betryggende, men gigantbatteriet på Røros er ny teknologi, og vi snakker om den største batteriinstallasjonen i Norge. Regelverket henger etter når det gjelder denne typen batteri. Men DSB skriver «En feil i batteripakken kan frigi store mengder brennbare gasser og helseskadelige gasser som kan danne en eksplosjonsfarlig atmosfære i rommet.» Videre skriver DSB: «Store energilagringssystemer underlegges egne risikoanalyser knyttet til brannsikkerhet og plassering.» Hvordan kan Røros kommune ha godkjent plasseringen om det ikke forelå en risikoanalyse sammen med søknaden. I så fall er det jo et brudd på DSB sine retningslinjer. Men i intervjuet i Arbeidets Rett, slår Ren Røros fast at: «Den rekordraske saksbehandlingen har vært grundig.»
Samfunnsansvar?
Det er helt riktig, som det kommer frem i intervjuet, at Norge enda ikke har et krav til at batterianlegg skal plasseres x antall meter fra annen bebyggelse. Ren Røros sier at de forholder seg til bygningsloven, som sier fire meter. Men er det forsvarlig? Hvor ble det av samfunnsansvaret? På folkemøtet på Stormoen ble det uttalt flere ganger at LFP-batteri ikke kan eksplodere. Og det gjentas nå i tilsvaret til naboklagene.
LFP er tryggere enn litium ion, men det er registrert 25 branner i LFP batteri siden 2024. Flere liv er gått tapt og det ble opprettet evakuering i en radius på 1.5 km i den største LFP-brannen, på grunn av giftig gass. Brannsjefen understreket også at LFP var trygt på folkemøtet.
Men lader brannsjefen sin elsykkel inne om natta, i strid med Brannvernforeningens og DSB sine anbefalinger? Batteriet i Stamphusveien tilsvarer ca. 26.000 el-sykkelbatterier.
Det ble heller ikke opplyst at beredskapssenteret, der brann holder til, skal være kunde av batteriet, for å sikre dem nødstrøm.
Beskytte naboene
Det gjøres et poeng i intervjuet at Ren Røros nå i ettertid har sjekket ut europeiske regler for avstand til bolighus og annen bebyggelse. Betyr det at vårt lokale selskap kan ta sjanser, fordi andre gjør det, eller at regelverket ikke er på plass enda? De fleste land benytter en kombinasjon av nasjonale sikkerhetsstandarder, nasjonal miljølovgivning og lokale byggeforskrifter.
Formålet med avstandskravene, såkalte sikkerhetssoner, er å beskytte naboer mot giftig gassutvikling og eksplosjonsfare. Det landet i verden som har satset mest på store industribatterier er USA. De har lengst erfaring, hatt mange ulykker og har laget de strengeste reglene, som av flere delstater er gjort enda strengere.
Santa Cruz County i California krever at BESS-anlegg plasseres minst 300 meter unna skoler, sykehus, pleiehjem og boligområder.
I Canada har enkeltkommuner som Bruce County vedtatt minstekrav til avstand på 300 meter fra «sårbare arealformål» som boliger og skoler.
Storbritannia har ikke en enkelt fastsatt nasjonal minimumsavstand i lovverket, slik det påstås fra Ren Røros.
I stedet styrer National Fire Chiefs Council og Planning Inspectorate dette gjennom risikovurderinger. Retningslinjene krever at man modellerer spredning av giftige gasser ved en brann. Er det gjort gassmodulering for anlegget i Stamphusveien?
Vet Ren Røros best?
I praksis krever fare for gasspredning at store MW-batteri ofte må plasseres flere hundre meter unna boliger, for at plan- og bygningsmyndighetene samt forsikringsselskaper skal godkjenne plasseringen.
Kjellmark og Ren Røros derimot, imøtegår bekymringene om brann og eksplosjonsfare, står det i artikkelen. Det er direkte uansvarlig. Da et 1.5 MW LTO-batteri selvantente og brant ved nye Drammen sykehus 10.10.2025, ble det hindret spredning til nabobatteriet ved at de to batteriene på til sammen 3 MW, sto inne i en bygning i hver sin stålcontainer. Batteriet som brant inne i containeren ble dratt ut av bygget og nedkjølt i over 10 timer.
Containeren hadde innebygd slukkeanlegg, men det hjalp ikke.
Til tross for at litium titanoksid batterier regnes som langt sikrere enn LFP-batteriet som kommer til Røros, begynte det altså å brenne i Drammen. Snart et år etter brannen har Helse Sør Øst valgt ikke å erstatte batteriet som hadde en samfunnskritisk funksjon, nemlig å gi nødstrøm til sykehuset. De har vurdert risikoen ved batteriet for å være for høy og har gjort en vurdering at de satset for tidlig på ny teknologi.
Batteriene som skal plasseres i bygget i Stamphusveien skal ikke stå i konteinere. Det kan gjøre brannen mye kraftigere ved at alle battericellene tar fyr. I byggesøknaden står det at bygget skal ha papptak. Det skal heller ikke være innlagt vann.
Min hensikt er ikke å skremme noen, risikoen for en brann og eksplosjon er liten, men det betyr ikke at man som et ansvarlig selskap og en ansvarlig kommune skal ta sjanser og omgi seg med – i beste fall – halvsannheter. Kommunen skal ta vare på innbyggerne sine. I denne saken mener jeg at det har sviktet. De kritiske spørsmålene er ikke blitt stilt. Har Ren Røros holdt tilbake informasjon, eller gitt bevisst feil informasjon, er det meget alvorlig.
