– Kan Høyfjellskommisjonens kjennelse i
tilleggsfeltet til felt ni og historisk, gyldig, norsk dokumentasjon på
eiendomsrett være korrekte samtidig?
– Nei, det kan de ikke være!
Alle sakene om det store eiendomsranet i Holtålen kan leses her.
Ignorert dokumentasjon
Mikkelsen Tretvik er professor ved Institutt for
historiske fag ved NTNU, har skrevet doktorgradsavhandling om historiske konflikter om naturressurser
og har skrevet bygdebøkene for Ålen. Bakgrunnen for Tretviks uttalelse om
Høyfjellskommisjonen er Fjell-Ljoms serie om eiendomsrett i Holtålen, der vi
blant andre har omtalt setereiendommen til Hilde Bendz, Bendzvollen, og
Spellvollen, historisk kalt Nyvollen. Serien har tatt opp det flere grunneiere mener
er dårlig arbeid av kommisjonen i løpet av andre verdenskrig, noe som endte med
at de aller fleste mistet eiendomsretten til eiendommer innenfor
statsallmenningen i Hessdalen.
– Høyfjellskommisjonens arbeid er ikke en prosess som jeg har satt meg spesielt inn i, men det er åpenbart at dokumentasjon ble ignorert, så det er jo en urett som er begått, sier Tretvik
Hun ser det som skjedde i Holtålen i samme lys som det som skjedde med andre folkegrupper på den tida.
– Jeg synes det kommer litt i samme klasse med
beslagleggelsen av jødisk eiendom under krigen. Jeg skal ikke dra den
sammenligningen langt, men Høyfjellskommisjonens arbeid i Holtålen har noen
aspekter av det samme, sier Tretvik.
Har Bendz eiendomsrett?
I likhet med andre lover som gjør urett mot hele eller
deler av en befolkning – Nürnberglovene, som ble innført i Tyskland før andre
verdenskrig, er ett av mange eksempler – er Høyfjellskommisjonen juridisk
konsistent. Det betyr at den er juridisk gyldig og lovlig innført på alle vis,
og brukes aktivt av rettsvesenet i Norge, slik vi så i rettssaken mellom Hilde
Bendz og Statskog. Der tapte Bendz fordi Tingretten måtte ta hensyn til
Høyfjellskommisjonens kjennelse i 1947, selv om den er basert på arbeid utført
under andre verdenskrig. Som Tretvik påpekte i starten av denne artikkelen, er
ikke en gyldig lov – eller kjennelsen i dette tilfellet – det samme som at den
er problemfri. Hun påpeker at Høyfjellskommisjonen ser bort fra det som
tidligere var gyldig dokumentasjon på eiendomsrett og at dette skaper et
paradoks.
– Hvis Hilde Bendz bodde et annet sted i landet,
ville hun da hatt eiendomsrett på setereiendommen sin?
– Hvis det ikke hadde vært et sånt kommisjonsarbeid på
tidlig 1900-tall, så ja, sier Tretvik.
Kongens allmenning
For å forstå sammenhengen og bakgrunnen for konfliktene i Hessdalen, tar Tretvik oss med på en reise
helt tilbake til middelalderen og beskriver eiendomsrettens utvikling i Norge.
– I middelalderen hadde kongen en overeiendomsrett. Det
betydde rett til skattelegging, rett til soldatutskriving og så videre. Også hadde
han rydningsretten, altså rett til å sette ned rydningsmenn som brøt nytt land.
Det var en stor fordel for han, fordi det etter hvert gav flere skattebetalere. Så det
var i kongens egeninteresse å utvide befolkninga og skattegrunnlaget, forklarer
Tretvik.
Både det juridiske systemet og eiendomsbegrepet har
endret seg i større eller mindre grad hele veien fram til i dag. På 1600-tallet
begynner vi å kjenne igjen systemet slik det er i dag.
– Begrepet «kongens allmenning» grep om seg på
1600-tallet, samtidig med innføringa av eneveldet, sier Tretvik.
Med innføringa av eneveldet dukket et annet ord opp i
vokabularet. Kongeskjøte.
Kongeskjøte
Det var fortsatt langt fra bygdene i Norge til kongen, så
bruken av kongens allmenning vari stor grad styrt av tradisjon og sedvane, men etter hvert også av fogdene på vegne av kongen, og lovgivninga ble dessuten skjerpa i 1680-årene.
– Det ble etter hvert vanlig å skaffe seg eksklusiv bruk
i kongens allmenning ved å be fogden om bevilling. Det skjedde etter hvert som
det ble trangere om plassen og mer kamp om ressursene, sier Tretvik.
Bevilling kan sammenlignes med dagens festeordning, der
du har en rettighet til én bestemt type bruk av eiendommen, mens andre eier grunnen. Dersom du fikk kongeskjøte, var
det derimot bevis på at du eide eiendommen.
– Det typiske når det var allmenningsgrunn, var at mange
fikk rydde seg en plass, og etter noen år fikk de kongeskjøte på den
rydningsplassen og sånn sett full eiendomsrett. Det er jo typisk for Hessdalen
at det var mange eiendommer som starta som setrer, og som senere ble fast
bosatt og fikk kongeskjøte, forklarer Tretvik.
Kongeskjøte=eier
I Holtålen hevder Hilde Bendz, Bjørn Magnar Vik-Vårhus og
mange flere at de har kongeskjøte på sine eiendommer, noe som staten Norge har definert til å være gyldig bevis på eiendomsrett – i hvert fall tidligere og i andre områder enn Hessdalen.
– Et skjøte er et dokument som overfører eiendom, altså
overfører eiendomsretten, fra en eier til en annen. Et kongeskjøte er et skjøte
som er utstedt i kongens navn når staten overdrar statlig eiendom, eller
offentlig gods, som det gjerne kalles. Det var særlig i 1660-årene, da staten
var bankerott og kongen hadde behov for å selge unna krongods, at det skjedde, men det fortsatte på 1700- og 1800-tallet, og for så vidt også på 1900-tallet,
sier Tretvik.
Hun er tydelig på betydningen av det å være i besittelse
av et kongeskjøte.
– Den som får et kongeskjøte blir eier av det
angitte området, sier Tretvik.
– Kan det tolkes på en annen måte, som at den
som får kongeskjøte får rettigheter og at det blir en slags festegrunn? At du
bare eier en rettighet?
– Nei, det kan det ikke. Begrepet som ble brukt da en
fikk eksklusiv bruk av allmenningsområder, er bevilling, ofte feilaktig omtalt
som bygsel, og det var det fogdene som utstedte. Det var altså et løyve på
eksklusiv bruk av ei seter eller et slåtteområde. Det er bare en bruksrett, som
ikke gir eiendomsrett til grunnen, forklarer Tretvik.
Lettvinte pennestrøk
I 1947, da kjennelsen i Høyfjellskommisjonen ble fattet, satte
staten til side det som frem til da hadde vært gyldige eiendomsbevis – og som
fortsatt var det alle andre steder i Norge.
– Det er åpenbart at det skjedde noe da, det har
vært noen lettvinte pennestrøk, uten at det er en prosess jeg har satt meg inn
i, sier Tretvik.
I rettssaken mellom Hilde Bendz og Statskog gir dermed Høyfjellskommisjonen sistnevnte mulighet til å påstå at Bendz kongeskjøte ikke lenger er gyldig dokumentasjon på eierskap, for i rettsdokumentene kan vi lese følgende påstand fra Statskog:
Det må hvile på den som påstår avviket fra
normalsituasjonen å godtgjøre grunnlaget for dette. Saksøkte har ikke fremlagt
dokumentasjon som gir grunnlag for annen slutning enn at herværende sæter er en
ordinær bruksrettsseter. At bruksrettssetrene tidvis er særskilt matrikulert med
eget gårds- og bruksnummer, er ikke et uttrykk for eiendomsrett jf. Rt. 2009 side
203 Øyer-dommen.
Dette er en uttalelse hvis innhold vi finner igjen i en av de
første artiklene Fjell-Ljom skrev om eiendomsranet i Holtålen, og det er en
uttalelse Tretvik ikke er enig i.
Matrikkel=eiendomsgrunn
I artikkelen om familien Vik-Vårhus’ kamp for å beholde
eiendomsretten til Engesvollvollen i Hessdalen, mener Kai Børge Amdal i
Statskog at oppføring i matrikkelen ikke betyr eiendomsrett.
En er da tilbake til den tiden da skyldsetting og
matrikulering ble gjort som skattegrunnlag. Denne skyldsettinga og
matrikuleringen ga ikke uttrykk for eiendomsrett til grunnen.
Tretvik mener det motsatte.
– Matrikkelen var et register som fra gammelt av var
brukt til å fastsette skattegrunnlaget, for da var jo det meste av skatter lagt
på jordeiendom, i motsetning til i dag. Alle eiendommer ble ført opp i et sånt
register, en matrikkel, med skatteskyld, som var grunnlaget for utregning av
skatter og avgifter. Dermed er matrikler altså oversikt over eiendom, med
opplysninger også om eiere. Så det Statskog hevder er en logisk brist, sier
Tretvik.
– Fordi?
– Er det ført i matrikkelen, er det per definisjon eiendomsgrunn.
