Testing av metaller én gang i året er ikke nok for gravide, spedbarn og småbarn
Illustrasjonsbilde vann
Eli Marie Jensen
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Holtålen kommune fortjener ros for å gjøre drikkevannsanalyser offentlig tilgjengelige, og for å behandle vannkvalitet som viktig samfunnsinformasjon. Å publisere A- og B-prøver er et godt første skritt. Men sett ut fra et barnehelse- og mangan-perspektiv, er det ikke nok å teste metaller én gang i året – spesielt ikke i en region påvirket av gruvedrift.
I artikkelen får innbyggerne vite at A-prøver (organisk materiale) tas hver måned, mens B-prøver for metaller, plast og «miljøgifter» tas én gang i året, med tiltaksgrenser hentet fra den norske drikkevannsforskriften. Dette oppsettet gjenspeiler en akuttilfelle-logikk tilpasset voksne: Hvis noe går alvorlig galt med metallene, vil det før eller siden dukke opp som en årlig overskridelse. Når det gjelder mangan og barns nevrologiske utvikling, holder ikke den logikken lenger.
Femten internasjonale fødsels- og barnekohorter fra Norge, Canada, Danmark, Sør-Korea, Mexico, Bangladesh, Kina, Spania og USA behandler nå mangan som en eksponeringsfaktor for nevrologisk utvikling i fosterlivet og tidlig barndom. Høyere mangannivåer i kritiske faser har blitt knyttet til dårligere IQ, hukommelse, oppmerksomhet, atferd, motoriske ferdigheter, fødselsvekt, samt diagnoser som ADHD, autisme og cerebral parese. Disse effektene avhenger av tidspunkt, blandinger og den samlede belastningen på kroppen, ikke bare av ett enkelt årlig konsentrasjonstall.
Mot denne bakgrunnen forteller én B-prøve i året oss svært lite om hva et spedbarn eller et lite barn i Holtålen faktisk drikker i løpet av måneder og år. Den fanger ikke opp sesongmønstre, kortvarige topper fra hydraulikk og redoks-endringer, eller langsomme oppadgående trender. Den gir foreldre tall, men ingen barnefokusert tolkning.
Den nye portalen er dessuten bare et visualiseringslag for en begrenset parameterdatabase. Den gir ikke tilgang til de underliggende akkrediterte laboratorierapportene, deteksjonsgrensene eller fullstendige tidsserier for mangan og andre metaller. Dette til tross for at EFSAs (Den europeiske myndighet for næringsmiddeltrygghet) vitenskapelige vurdering fra 2023 identifiserer mangans nevrotoksitet som det kritiske endepunktet, og behandler spedbarn, småbarn og gravide som spesielt sårbare undergrupper, samtidig som de konkluderer med at «det kan ikke fastsettes noen øvre trygg grense (UL) for mangan for noen befolkningsgruppe».
For Haltdalen Vassverk, for eksempel, ser portalen ut til å vise kun én manganmåling over mange år, avrundet til «0,00 mg/L» med en grenseverdi på 0,05 mg/L, og uten informasjon om analysemetode, deteksjonsgrense eller usikkerhet. Det er ikke nok til å vurdere eksponeringen for gravide, spedbarn og småbarn – spesielt ikke når EFSA påpeker at drikkevann kan bidra vesentlig til manganinntaket hos spedbarn som får morsmelkerstatning, og at forhøyede mangannivåer i drikkevann har blitt assosiert med spedbarnsdødelighet og atferdsendringer hos barn.
EFSA foreslo derfor «trygge inntaksnivåer» basert på 95-persentilen av bakgrunnseksponeringen fra kostholdet: to milligram per dag for spedbarn, fire milligram per dag for småbarn, fem til sju milligram per dag for eldre barn og ungdom, og åtte milligram per dag for voksne, inkludert gravide og ammende kvinner. Regulatorisk sett behandler EFSA nå overskytende mangan mer som et nevrotoksisk metall enn som et rutinemessig sporstoff: De identifiserer nevrotoksitet som den kritiske effekten, avstår fra å sette en reell øvre grense for noen befolkningsgruppe, og støtter seg i stedet på høyt bakgrunnsinntak som det eneste trygge referansepunktet. Uten hyppigere manganmålinger og transparent tilgang til de originale laboratorierapportene kan ikke kommunen på en troverdig måte bevise at det lokale drikkevannet ikke presser sårbare befolkningsgrupper over disse inntaksnivåene.
Hvis Holtålen vil at den nye portalen skal være noe mer enn bare regnskapsføring for regelverksetterlevelse, må neste skritt være å se metallovervåkingen gjennom barnas øyne: hyppigere prøvetaking av mangan og stoffblandinger, tydeligere forklaring på hva nivåene betyr for spedbarn og skolebarn, og eksplisitte referanser til den nye kohortforskningen på mangan og barns nevrologiske utvikling.
