Fjell-Ljom mener:
Verdensarv på felgen
– I noen høl er det plass til nesten hele Røros sentrum. Bilde fra Konstknektveien, skriver innsender.
KI-illustrasjon/anonym Fjell-Ljom-tipser
Det er vanskelig å kjenne på lokal stolthet når turister og fastboende humper seg gjennom Tollef Bredals veg med hjulopphenget i halsen. Bildene som har strømmet inn til redaksjonen den siste tiden taler sitt tydelige og nedslående språk: Vegnettet vårt er i ferd med å gå i oppløsning. Når slaggen titter opp gjennom de dype asfalthullene i selveste Kjerkgata – Røros’ stolte paradegate – har situasjonen gått fra uheldig til akutt flau.
Engasjementet i kommentarfeltene har passert den vanlige hverdagsfrustrasjonen. Folk er skamfulle. Hva slags inntrykk er det vi etterlater oss når vi viser fram en unik verdensarv der vegdekket smuldrer opp rundt beina på gjestene våre? Dette handler ikke bare om kosmetikk eller ødelagte bildeler, men om grunnleggende trygghet i boligfeltene, framkommelighet for næringslivet og den generelle bolysten i fjellregionen.
Kommunens svar er like forutsigbart som det er nedslående: Tilstanden er velkjent, men kassa er tom. Det er lett å ha forståelse for at trange budsjetter tvinger fram tøffe prioriteringsvalg mot skole, helse og omsorg. Likevel er det å la vegene forfalle en kortsiktig og kostbar strategi. Vedlikeholdsetterslep fungerer som en uunngåelig renteregning: Jo lenger man venter med å utbedre mindre hull, desto større blir regninga når vegen til slutt havarerer totalt.
Dette er dessuten ikke et isolert Røros-fenomen. Det samme synet møter oss på kommunale veger og fylkesveger over hele regionen. Distriktene blir skjøvet bak i prioritetskøen, mens bevilgningene ovenfra ikke strekker til for å dekke det faktiske behovet. Årets asfaltbudsjett for fylkesvegene i Trøndelag, 113 millioner kroner, dekker 66 kilometer, eller om lag én promille av det trønderske fylkesvegnettet.
Det holder ikke lenger å bekrefte at vegene er dårlige og peke på tomme kontoer. Kommunepolitikerne må våge å prioritere løpende infrastruktur før skadene blir uoverstigelige. Samtidig må fylket og storsamfunnet kjenne sin besøkelsestid og stille opp med midler som matcher ansvaret. Verdensarvstatusen forplikter – ikke bare til å bevare trehusbebyggelsen, men også til å holde vegene som binder samfunnet sammen i forsvarlig stand. Det er på tide å tette hullene før både vegene og omdømmet havarerer fullstendig.
