– Galskap å lage festival helga før jul
Det startet med et enkelt ønske om at kompisgjengens julebord skulle gå i null. Nå har «Blues i Blåfjell» vokst seg til Røros' egen bluesfestival som vekker bergstaden til live i innspurten av julestria.
Publisert
– Det starta jo med at vi var en vennegjeng som fant ut at vi kunne ha ei sånn betalt, lita weekend på Røros. Rett og slett et julebord.
Det forteller Halvard Andresen. Sammen med Kjell Inge Fischer Brovoll, Tove Lien og Arne Skognes utgjør de styret i Blues i Blåfjell. Musikkfestivalen som sist år trakk et par hundre musikkglade mennesker til Røros. Og det bare tre–fire dager før jul.
Det som for mange er blitt et av vinterens høydepunkter i bergstaden, startet bare med et ønske om at vennegjengen skulle gå i null.
– Det vi fikk inn fra spillinga gikk med til å dekke kostnadene med leie av et lite hus nedi gata her, samt mat og drikke. Når vi fór hjem, hadde vi ikke brukt ei krone, men vi hadde heller ikke tjent noe. Men veldig artig var det, minnes Kjell Inge Fischer Brovoll.
Stjørdalinger med Røros-hjerte
De fire er bosatt på Stjørdal, men har et nært forhold til Røros. De forteller om hytter på Glåmos og tilhørighet i Brekken helt tilbake til 1969, og om Tove og Arne som gifta seg på Røros i 2008.
Dette er heller ingen nybegynnere i festivalbransjen. De har bred erfaring fra festivalen «Blues in Hell», som Halvard var med og startet allerede i 1992.
I tillegg til å arrangere, står de også selv på scenen under Blåfjell-helga, da under navnet «Kongelaget».
Det er med andre ord en rutinert vennegjeng som har utviklet sitt private julebord til å bli en julehelg i musikkens tegn til glede for mange.
Folk har en forutinntatt oppfatning om at blues er en gjeng med «kaller» som sitter nede i en kjeller, røyker, drikker rødvin og egentlig ikke har dusjet siden mandag
Fra trangt pensjonat til hotellsuksess
Den første tida huserte julebordgjengen på Solheim Pensjonat. Det lokalet ble raskt for lite. Dermed gikk turen videre opp til Thomasgaarden, som i flere år ble festivalens faste «tempel», som de selv liker å kalle det.
Etter pandemien stengte imidlertid Thomasgaarden i en periode.
– Da slet vi med å få det til å gå rundt. Plutselig hadde vi ikke noe tempel lenger, og vi fant ut at det kan vi jo ikke finne oss i, forteller Lien.
Når denne helga kommer, sitter folk bare og diller og er ferdige med alt
De måtte se seg om etter noe nytt. Rørosvidda hotell ble vurdert og testet, men da hundre billetter var solgt, var kapasiteten allerede sprengt, ikke minst med tanke på overnatting for gjestene.
Redningen ble å flytte festivalen til Bergstadens Hotel & Spa. Det skjedde i fjor. Samarbeidet ble en suksess også for hotellet.
– Hotellet tok imot oss med åpne armer. Og de doblet vel omsetninga sin i restauranten fra året før. Det som normalt sett har vært ei stille helg for dem, ble plutselig fylt med liv. Ansatte smilte, sto på, og kom nærmest for å takke oss for at vi hadde satt i gang dette, sier Andresen.
Den håpløse helga
Arrangørene kaller fjorårets festival et «prøveår» der antall billetter ble satt lavt for å se an hvordan de nye lokalene ville fungere. Alle de rundt 200 billettene ble solgt og arrangør og hotell har derfor valgt å legge ut noen flere billetter.
– I år er alle hotellrommene reservert festivalgjester, og nå er det kun noen ganske få rom igjen. Det kommer med andre ord mange tilreisende. Men rørosinger og hyttefolk behøver jo ikke å bo på hotellet for å få med seg dette. De trenger bare en billett for å stikke innom, poengterer Andresen
Arrangørene er fast bestemt på at festivalen hører til den aller siste helga før jul. Ei helg de fleste kanskje forbinder med krampaktige forberedelser i form av hektiske forberedelser som baking, gavehandling og husvask.
– Er det ikke ren galskap å arrangere festival så få dager før jul?
– Man kan jo si at det er galskap å tenke at man skal lage festival helga før jul, men det er en ny giv nå. Folk pynter jo juletreet 1. november. Når denne helga kommer, sitter folk bare og diller og er ferdige med alt, sier Halvard Andresen etterfulgt av en god latter.
Ikke engang Iggy Pop hadde ikke eksistert hvis det ikke var for bluesen
I stedet for ei død handelshelg, var det godt med folk og gatebildet var preget av både tilreisende og fastboende under forrige «Blues i Blåfjell». Ifølge arrangørene spiser og drikker både publikum og artister godt i tillegg til at de handler i butikkene i gata på et tidspunkt hvor det ikke finnes kø og trengsel.
– At det drypper på Røros-samfunnet, er jo nettopp det vi ønsker. Det er vår lille julegave til Røros, smiler Kjell Inge Fischer Brovoll.
– Poteten til all musikk
Mange forbinder blues med et gråhåret og godt voksent publikum. Arrangørene er ikke uenige, men de er opptatt av å vise bredden av hva blues rommer og bidra til å forynge publikummet.
– Folk har en forutinntatt oppfatning om at blues er en gjeng med «kaller» som sitter nede i en kjeller, røyker, drikker rødvin og egentlig ikke har dusjet siden mandag, humrer Brovoll.
Slik er det absolutt ikke, understreker vennegjengen. De opplever heller at ungdommen nå strømmer til sjangeren, tiltrukket av 70-tallet og analog musikk. Målet deres er å knuse mytene.
– Jazz har klart det blues ikke har klart ennå, nemlig å få det til å bli «stuerent». Men vi er mye mer stueren enn det folk tror. Uten blues hadde det ikke vært noe annen musikk. Ikke engang Iggy Pop hadde ikke eksistert hvis det ikke var for bluesen. Det er poteten til all musikk, slår Arne Skognes fast.
De understreker at festivalen har stor takhøyde og er ment for alle, uansett alder. Ofte møter de publikummere som aldri har vært på bluesfestival før og som blir blåst i bakken av hvor tøft det egentlig er.
– Vi er mye mer stuerene enn folk tror. Folk må bare sikre seg billett og komme, så får de gjøre seg opp sin egen mening, avslutter Tove Lien.
