Kunsten å lykkes som konge og som hattemaker

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

De siste dagers begivenheter har fått meg til å kjenne på stolthet over det Norge jeg er så uendelig glad i. Ikke siden sommerens lystige dager med fotball-VM og folk som stimet sammen for å ro sammen i det som skulle vært taktfaste åretak. At man satt på asfalt, i fjæra eller på en plen i en park uten årer, var liksom ikke poenget. Vi var i samme båt.

Behovet for å kjenne på fellesskap ble igjen aktivert av kongens bortgang. La det være sagt, den kongen var vi heldige med! Men ofte innser man ikke hva man har før man mister. For han var en av oss, og han representerte oss. Våre grunnleggende verdier, som menneskeverd, rettigheter, frihet, demokrati og likhet. Et samfunn fundert på tillit og fellesskap, der det å være i samme båt er viktig.

Det som har fått et nytt perspektiv, er betydningen av ritualer og symboler. Kongen bruker ikke krone. Men gravferden viser at ikke all mystikk er borte. Og kanskje noe av kraften i å lykkes som konge ligger i nettopp det? Og kanskje kan det være noe vi andre kan lære av her?

I prosesjonen er rollene og relasjonene mellom dem tydelige. Litt som på et sjakkbrett? En konge er konge, og en dronning er dronning. Det gjelder også for utenlandske statsledere, som går etter rolle og posisjon i eget land.

Prosesjonen viser en tydelig oppgavefordeling, der de tre statsmaktene i Norge er tydelige representanter. Stortinget som den lovgivende, domstolene som den dømmende og regjeringen som den utøvende statsmakt.

Kongen har en tydelig maktposisjon og et solid fundament for makten. Forsvaret er til stede med alle våpengrenene og setter med sine uniformer rammen rundt det hele. Æresvakt. Bårelag. Kongens garde. At uniformene er ulike, gir et imponerende uttrykk. Glitrende medaljer viser heder, og unge vernepliktige i viktige roller viser dynamikk og fundament for framtiden.

Staben fra Det kongelige slott. Kongens nærmeste team. I tjenesteuniformer og dekorert med medaljer. Kongen verdsatte laget sitt. Et lag som ellers aldri er synlig, ble synlig!

De personlige relasjonene, som de han var beskytter for, dem han har møtt, mennesker han har gjort inntrykk på, og som han har endret livene til.

Fortiden var representert gjennom symboler, ritualer og gester, i taler, sanger og veien fram mot den nye kongefamilien. Kontinuitet og trygghet.

Vi, alle oss andre. Vi fikk være med. Vi var der. Tok del i sorgen, takknemligheten og de verdiene som vi deler her i landet. Vi var en del av fellesskapet.

I nyhetene står det mye om utenforskap, om sykefravær og om å falle utenfor samfunnet. Kanskje vi kan lære noe av kongen?

Tydelige roller skaper trygghet og gir rom for at hver enkelt kan bli trygg nok til å forme sin rolle. Skaper du trygghet slik at det er rom for å utvikle seg?

En omforent oppgavefordeling, der hver enkelt vet hvordan hen kan bidra til fellesskapet. Hvordan skaper vi oppgaver som åpner for at andre kan bidra?

Selv om noen har makt, har det betydning hvordan den utøves. Makt kan brukes til å beskytte befolkningen, men vi vet at den også kan brukes mot befolkningen. Oslo har vel ikke opplevd så mye politi og militær i gatene noen gang, men det opplevdes trygt. Hvordan bruker du makten din over andre?

Å verdsette andres betydning og innsats. Kongen deler ut ordener og medaljer, men hvordan verdsetter og belønner vi innsats i hverdagen? Hvordan sikrer vi at vi ser hverandre og påvirker hverandre?

Historiefortellingen om hvem vi er, hvor vi kommer fra, og mest av alt hva vi må ha med oss på veien framover av verdier og grunnholdninger.

Kong Salomo sto for pomp og prakt, og Jørgen Hattemaker lever et annet liv, men gresset er grønt for alle, og vi alle trenger det samme for å kjenne på fellesskap.