På tide å svelge noen stoltheter

Da kommunalminister Bjørnar Skjæran nylig gjestet Arena Trøndelag, kom han med en tydelig gulrot: Ingen skal tvinges, men regjeringa blar gjerne opp 40 millioner kroner i engangstilskudd til kommuner som frivillig finner sammen. Samtidig peker Helsereformutvalget på at større enheter nesten er en forutsetning for å redde framtidas velferdstjenester.

I vår region har vi lenge visst hvor skoen trykker. Røros, Holtålen og nabokommunen Os i sør er alle på den beryktede ROBEK-lista. Økonomien er tøyd til bristepunktet, og det mangler sårt ressurser vi trenger til skole, helse og eldreomsorg i åra framover. 

I praksis har vi for lengst begynt å viske ut grensene. Brannvesenet dekker både Røros, Holtålen, Os og Tydal. Vi deler helt eller delvis landbrukskontor, regnskapskontor, barnevern og NAV. Lista over interkommunale samarbeid blir stadig lenger – et lappeteppe av selskaper og nemnder der kommunene allerede samarbeider. Likevel stopper den store, prinsipielle samtalen alltid opp før den i det hele tatt har begynt.

Hvorfor? Fordi enhver tilløp til strukturdebatt kveles i frykten for tapt identitet. Diskusjonen sporer umiddelbart av i følelsesladde dragkamper: Hva skal den nye kommunen hete? Hvor skal rådhuset ligge? En holtåling vil for all del ikke kalles rørosing, og frykten for at «storkommunen» skal sluke grendene sitter i ryggmargen.

Lokalpatriotisme og stedsidentitet er en uvurderlig kraft i et lokalsamfunn. Men stolthet over hjemplassen kan verken bemanne sykehjem eller balansere driftsbudsjetter. Du slutter ikke å være fra Hessdalen, Brekken, Dalsbygda eller Ålen selv om skattepengene dine forvaltes under et felles kommunestyre. Identitet sitter i folk, kultur og tilhørighet, ikke i kommunegrenser trukket på et kart for mange tiår siden.

En annen krevende øvelse for små kommuner er de doble rollene. Noen må både balansere mellom å være beslutningstakere, næringsaktører og ha frivillige verv. Det kan så tvil om habilitet og om avgjørelser som blir tatt er basert på egeninteresser etter på fellesskapets beste.

Når staten lokker med millionbeløp, helseutfordringene tårner seg opp og ROBEK-spøkelset har flyttet permanent inn på rådhusene, har vi rett og slett ikke lenger råd til berøringsangst. Tida er moden for å legge prestisje og navnestrid til side.

Vi må tørre å ta den store sammenslåingsdebatten nå – før realitetene tar den for oss.