Synnøve Folde (1943–2026)
Den dagen Synnøve gikk bort, fredag 16. oktober, visste vi at hennes liv nærmet seg slutten.
Trist og sorgfull forsøkte jeg å dempe smerten med å spille noen toner på trekkspillet. Uten at jeg hadde tenkt på noe repertoar, valgte fingrene den gamle folkevisa «Bind deg ei blomekrans, kom så til leik og dans, fela ho let no so vakkert i lund. Sit ikkje stur og tung – syn at du og er ung- veks fri som fagre lyng – dans no og syng!»
Tårene kom. Og jeg følte at disse enkle ordene kunne si så mye om Synnøves liv – om skjønnhet, humør, glede, sang og musikk, naturen hun elsket, og ikke minst hennes ukuelige optimisme, styrke og livsglede. Noen timer senere kom beskjeden om at hun hadde forlatt oss. Dagene for oss alle ble fylt av vemod og tristhet. Minnene strømmet på, og jeg tenkte på alt hun hadde gitt, både til oss nærmeste og det samfunnet hun var med og bygget helt fra hun var lita jente i Hessdalen og videre innen arbeiderbevegelsen.
Som 12-13-åring fikk hun etablert ei lita barneforening i Grøtålia, «Blåveisen», med sketsjer, loddsalg og mange innslag for å få inn penger til gode formål, som støtte til barnetimeboka om flytkningejenta «Toya». Og sjølsagt førte hun møteprotokoll.
Da hun starta på barneskolen i Hessdalen 1950 var det ikke brøyta veg gjennom Hessdalen vinters tid, og alt ble fraktet med hest og slede, og det var ski eller sykkel som framkomstmiddel etter vær og føre. Bureisingsbruket, Bjørkli, var ingen dans på roser i åra etter andre verdenskrig. Mor og far, Petra og Idar, startet en krevende arbeidsdag i Grøtålia sammen med sin lille datter våren 1944, som var født 22. juni, 1943, i Folldal. Einar Skjæraasens dikt, «Nybrottstrall», kan være en hyllest til dette livet med både slit, glede og optimisme:
Sleng tå-deg svetten, og ta deg en pris. Her er du husbond
Ta deg en titt. Med hjemmel og rett
Linerla hopper Dagen er din
så fint paradis Himmel og nybrott,
på nybrottet ditt. dal går i ett – gjennom ditt sinn.
En migrasjon til Långå i Härjedalen i 1952, hvor far Idar arbeidde på ei bru over elva Ljusnan, satte nybrottsarbeidet på vent, og Synnøve gikk to år på skolen i Långå. Det var rasjonering i Norge enda på sukker, og hun forteller om den første frokosten i Nilsgården at «vi ble servert så mye sukker som vi ville til pålegg på brødskiva» De to årene i Sverige bar hun med seg hele livet som noe verdifullt. Så kom Bo Ivan til verden 30. januar, 1954, i Hede, og hjemlengselen tok etter hvert overhånd. Bestefar Ole B. Folde kom heim til Bjørkli i 1958.
Vi ble snart en storfamilie som i fellesskapets ånd utviklet gården til – skal vi være litt overmodig og si, til et lite «mønsterbruk», og med en gjestfrihet som inkluderte mor Petra kulinariske fristelser og fars verbale kunster og gnistrende felespill. Både mandolin og gitar var tilgjengelig, og snart fikk Synnøve utvikle sine ferdigheter som vokalist og entertainer. Julekvelden 1961 ble en av de største for broren. Synnøve hadde fraktet med seg et Hagstrøm trekkspill fra Elverum som hun hadde tatt på avbetaling, og snart var det etablert et familieorkester, og i løpet av noen år ble også Bo Ivan fast medlem i ensemblet. Som flere i familien vår elsket Synnøve å opptre, og ved min bursdag på Knausen ved Øyungen for 3 år siden imponerte hun stort med jodling à la Alice Babs. Og applausen kom!
Humor var en av hennes gode og viktige egenskaper, og på de fleste bilder av henne har hun en utstråling og karisma som kjennetegnet hennes personlighet. Ja, så lenge hun levde. Det var smilet, latteren og hennes treffende replikker. Årene gikk. Hun ble konfirmert våren 1958, og sammen med ungdom fra hele Trøndelag ble det ett års studium 1959/60 på Trøndertun Folkehøgskule. Mor Petra oppfordret henne til å ta timer i husstell, men da det ble fullt på kjøkkenet, valgte hun matematikk, kjemi og naturfag. Synnøve var skoleflink, men på den tid var det få støtteordninger for ungdom som ville ta høyere utdanning. Desto mer imponerende er det at hun i løpet av livet klatret helt til topps både som politiker og personlig sekretær for tre statsråder fra 1986, og i 12 år møtte hun på Stortinget som vararepresentant for Hedmark Arbeiderparti.
Noe er felles for alle mennesker på vår lille, forunderlige klode i rommet – av Erik Bye så vakkert beskrevet som «Vår Herres klinkekule». Fra tømmerkoia i Härjedalens dype skoger til beduinteltet ved Nilens bredd er det mye som skiller, men tidas elv er den samme. Vi seiler på et stykke bark – ført av strømmen gjennom fosser og stryk, forførende jettegryter, og omsider til roligere farvann. Noen av oss har startet seilasen på samme «neverspretten» i den lille fjellbekken oppunder fjellbandet, og slik kom tankene om min søsters bemerkelsesverdige reise fra småbruket i Grøtålia til politikkens og maktas korridorer i hovedstaden.
Men tilbake til ungimstd. Etter året på folkehøgskolen gjorde hun et valg som det står respekt av. Tenk, ei vakker og talentfull jente på 17 år ble med far sin på tømmerhogst i Sverige! Hun forteller: «Jeg barket, mens han felte trærne. Det var sol, fint vær, og vi kokte kaffe på bål og åt medbrakt niste». Hun beskriver det som et fantastisk minne, og kanskje en livserfaring hun kunne trekke veksler på innen fagbevegelsen. Synnøve ville ha luft under vingene, og motivet for å dra til Elverum var først og fremst nærheten til tante Ingeborg som var gift med Evald Bråten fra Trysil. I Elverum Hun jobbet på Sentrum kafeteria, og forteller at det var her hun startet sitt første fagforeningsengasjement. Synnøve kom i konflikt med sjefen på grunn av uenighet om tariffen, og i harnisk leverte hun oppsigelsen. I denne perioden traff hun lærerstudenten Kjell Ove Tronsvang fra Alvdal. Nyttårshelga 1963 ble de viet i Hessdalen kirke. Deres første barn, Siw Kristin, kom til verden 14. juni, 1964. Tre år senere ble Dag Sturla født på Tynset. Kanskje en av livets store prøvelser for Synnøve ble hans bortgang i 2009. Siw forteller at mamma Synnøve gikk på malekurs og batikk-kurs, og at hjemmet deres var preget av kunstverk. Noe av denne produksjonen tok også vegen til Hessdalen, og en mørk kiste er profesjonelt dekorert av hennes rosemaling. Vi kan si: Synnøve var også bildekunstner. Hennes talenter var nærmest ubegrenset. Kanskje hun skulle ha valgt kunstens tornefulle veg og latt Gro Harlem Brundtland seile sin egen sjø. Siw takker sine foreldre for opplevelser i naturen, både med og uten fiskestang, bærspann og ski. Og slik var det i Hessdalen, også. Synnøve skriver i gjesteboka på Knausen ved Øyungen: «Det er gørartugt (på hessdaling) å gå rundt og se på alt, og minnes forgangne tider. Været er slik at det er godt å sitte inne, koke kaffe og skue utover fjellene i peiskroken».
Hele sitt liv var Synnøve knyttet til arbeiderbevegelsen og sosialdemokratiet. Det ble sagt at ungdommen i Hessdalen fikk partiboka i konfirmasjonsgave, og som medlem i AUF ble hun med på valgkampturneen Røde buss i 1959. Ideologisk ga livet under oppveksten inntrykk som formet hennes livssyn, verdier og engasjement. Bestefar Ole B. Folde brakte med seg inntrykk fra Nordlandsbanen, besteforeldrene i Folldal hadde egen systue, og farmor Marit Smemo Folde var også syerske med oppdrag for selveste Johan Falkberget på Ratvolden. Synnøve var en liten opprører allerede som barn.
Da Hessdalen kirke ble innviet i 1949, forlot hun kirka før seremonien var over – til foreldrenes store forskrekkelse. Historien om hennes eventyrlige karriere innen Arbeiderpartiet kan samles i en bokutgivelse, fra faglig og politiske verv innen Handel og Kontor i Alvdal og Hedmark Arbeiderparti til stillinga som sekretær for statsrådene Einfrid Halvorsen, Oddrun Pettersen og Anne Lise Bakken, og husker jeg ble mer enn imponert da Anne Lise Bakken dukket opp i hennes 50-årsdag i 1993. Sjøl forteller hun litt beskjedent at det var «trivelig» å være gjest på Odvar Nordli s 50-årsdag! Hun møtte også 12 år på Stortinget, som vararepresentant for Hedmark Arbeiderparti. Halvard Bakås`drøm om den europeiske Genèveskolen fikk hun også realisert. Som foreleser nevner hun navn som Reiulf Steen, Yngve Hågensen, Thorvald Stoltenberg og Arne Kokkvold. Synnøve dyrket et vennskap med forfatteren Åsta Holth, og ble bereist med besøk i Brussel, Genève, Island, FN i New York, Washington og Grønland.
Et høydepunkt må ha vært norsk/svensk valgkamp i Värmland sammen med Gro Harlem Brundtland og Olof Palme. Hun fikk også en aktiv periode innen Norsk Folkehjelp som delegat til Sarajevo etter krigen i Bosnia. Ennå er vi bare i første kapittel av hennes livsverk som samfunnsbygger og verdensdame! I alle disse åra var hun sjølsagt også privatperson med familiære endringer. Mot slutten av 80-tallet traff hun LO-revisor Harlald Karlsen, og Marit og jeg var så heldige å være forlovere ved vielsen i Roma, november 1990. Jeg og Marit var slett ikke verdensborgere, for under bryllupsmiddagen var vi vel forsynte etter 3 retter, men i Italia kom det 6 til! Vi har delt øyeblikk med de to på moltmyra i Åsmarka, hjemme på Rabbeveien og Johan Sverdrups veg. Gjestfrihet har vært både Synnøves og Haralds varemerke, og Synnøves delfiakake og fantastiske fiskesuppe blir aldri glemt.
Vår felles tur til San Remo i Italia i 2010 ble også et høydepunkt. Vi utforsket et helsebringende svovelbad, og foran kasinoet i byen poserte vi to beskjedne representanter av Folde-slekta foran kasinoet i byen med hver vår digre havanneser! Synnøve pådro seg den svært alvorlige sykdommen epilepsi ca. 2005, og nærmest skrekkslagen ble jeg vitne til at Synnøve sprang uten hemninger ned trappa til ei dryppsteinsgrotte. Ja, slik var hun hele livet. Modig, tapper, og i motsetning til Sisyfos som aldri nådde toppen av fjellet, besteg hun så mange topper i livet.
Vismannen Confusius har sagt at «Hvor du enn går, gå av hele ditt hjerte»! Og kjære Synnøve, ditt hjerte banket så varmt for oss alle, ikke minst for barnebarna og oldebarna Kenneth, Karsten, Kristian, Selina, Sanne, Mina, Emanuel, Mateo og Mailo. Det var turer sammen, spørrekonkurranser med klingende mynt som gevinst, politiske diskusjoner, fordypelse i fotoalbumer, osv. Og til tross for sykdommen ga hun av sitt overflødighetshorn helt til det siste. Din godhet, ditt nærvær og livsbejaelse, Synnøve, vil bli savnet hver eneste dag. Sorgen er stor, men takknemligheten er større. Din bror var svært glad i deg.
