Siteren – felas gode venn
Ingebrigt Gåres siter med knappeboks.
Bjørn Aksdal
Siteren har i likhet med langeleiken sine røtter i de eldre europeiske gripebrettsiterne. Den ble videreutviklet i Sør-Tyskland og Østerrike i 1830-årene, og ved midten av århundret vant siteren gradvis innpass i europeiske borgerhjem.
Ikke lenge etter kom instrumentet også til Norge. I dag er siteren spesielt populær som folkemusikkinstrument i områdene rundt Alpene, særlig i de nordlige og østlige delene, samt i deler av Norden.
Siteren plasseres vanligvis på et bord og finnes både som melodi- og akkompagnementsinstrument i flere ulike utgaver og med ulike navn. Melodisiteren er gjerne formet som en flat resonanskasse med fem melodistrenger og inntil 37 akkompagnementsstrenger, stemt i akkorder. Melodistrengene knipses med et spisst plekter, mens de øvrige fingrene på høyre hånd slår an akkompagnementsstrengene. Fingertuppene på venstre hånd benyttes til å angi tonehøyden gjennom å plassere dem inntil tverrbåndene av metall på gripebrettet.
Akkordsiteren består kun av forskjellige akkorder som vanligvis er ordnet etter kvintsirkelen. Den kan derfor kun brukes som akkompagnementsinstrument. Det er denne sitertypen som har vært vanligst her i landet, hvor den gjerne har vært kalt harpeleik. Instrumentet ble raskt populært og ble først brukt i bedehusene til å akkompagnere den religiøse sangen. Etter hvert ble siteren også benyttet til ledsagelse av felespill.
Digital 5 uker for
5 kroner
5,-
KJØP
Digital
1 måned
170,-
KJØP
