Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Den offentlig tilgjengelige vurderingen er kvitteringen for befolkningens tillit.
I Fjell-Ljoms artikkel «Barna i Røros og Holtålen er blant de mest medisinerte i landet» publisert 19. september 2026 og oppdatert 21. september spurte journalist Eli Marie Jensen kommuneoverlege i Røros, Marius Kaland, om kommunen hadde undersøkt informasjon om sammenhengen mellom prenatal eksponering for metaller og sporstoffer og senere ADHD- og autismediagnoser hos barn.
«Har kommunen sett nærmere på disse opplysningene?»
Kaland erkjente at kommunen kjenner til forskning på miljøeksponering og nevroutvikling. Deretter advarte han:
«En enkelt studie kan ikke alene bestemme at bestemte metaller eller sporstoffer fører til ADHD eller autisme hos det enkelte barn.»
Men det var ikke spørsmålet.
En korrekt advarsel er ikke et svar.
Jensen spurte om kommunen hadde undersøkt «denne informasjonen». Hun spurte ikke om én studie kunne fastslå årsaken til ett barns tilstand.
Kalands svar snevrer inn spørsmålet to ganger: fra informasjonen som presenteres til én enkelt studie, og fra en bekymring på populasjonsnivå til individuell årsakssammenheng. Advarselen kan være korrekt. Det opprinnelige spørsmålet forblir ubesvart.
Tre spørsmål må holdes adskilt:
Forårsaket en eksponering dette bestemte barnets tilstand?
Bidrar lokale eksponeringer i Røros og Holtålen til det rapporterte mønsteret av ADHD og medisinbruk?
Er lokale eksponeringsforhold tilstrekkelig bekymringsfulle til å berettige vurdering eller forebyggende tiltak?
Et svar på det første avklarer ikke de to andre.
Kaland skiller korrekt mellom medisinbruk og forekomst av ADHD. Dette skillet er viktig når man tolker tallene. Det svarer ikke på om kommunen har undersøkt miljøeksponeringer.
Kjennskap er ikke det samme som vurdering
«Kommunen vet» høres betryggende ut. Det identifiserer ikke hvem som visste hva, når de visste det, hvordan de visste det, eller hva de gjorde med den kunnskapen.
At én kommunal tjenestemann kjenner til forskning, dokumenterer ikke i seg selv at kommunen har registrert opplysningene, vurdert deres lokale relevans eller fulgt dem opp. Å kjenne til forskning er ikke det samme som å undersøke om og hvordan den er relevant for mulige lokale eksponeringer i Røros og Holtålen.
Kalands publiserte svar viser ikke til noen samlet vurdering av forskningsgrunnlaget, noen vurdering av lokale eksponeringsveier eller noen kriterier for videre undersøkelser.
Han sier at dokumenterte lokale miljøforhold som potensielt utgjør en helserisiko, må vurderes gjennom kommunens ordinære folkehelse- og miljøhelseprosedyrer.
Men prosedyrene kan være vanlige; forholdene de må adressere er ikke det.
En industriell arv krever en spesifikk vurdering
Gruvedriftspåvirkede vassdrag og arven etter flere hundre års gruvedrift, røsting av sulfidmalm og kobbersmelting krever en stedsspesifikk vurdering.
Hvilke forurensninger finnes i overflatevann, grunnvann, drikkevann, sedimenter, støv og de øvre jordlagene der barn leker? I hvilke konsentrasjoner? Hvilke grupper kan være eksponert i dag, gjennom hvilke eksponeringsveier og i hvilket omfang – særlig gravide, nyfødte, spedbarn som får morsmelkerstatning og små barn?
Å referere til vanlige prosedyrer forteller ikke offentligheten om disse prosedyrene har tatt med denne ekstraordinære arven i vurderinga.
Vurderinga må skille mellom forurensningene, deres helseeffekter og måten folk møter dem på. Radon, for eksempel, hører hjemme i den bredere miljø- og helsevurderingen; det bør ikke behandles som en etablert forklaring på ADHD.
Blandinger er også viktige. Folkehelseinstituttets (FHI) NeuroTox-prosjekt undersøkte miljøgifter, metaller og sporstoffer, både enkeltvis og i blandinger, i sammenheng med barns nevroutvikling. Det relevante vitenskapelige spørsmålet er derfor bredere enn om én enkelt studie kan fastslå årsaken til ett barns diagnose.
Sikkerhet krever et grunnlag
Formålet med Norges drikkevannsforskrifter er å beskytte menneskers helse. Sikkerhetsforpliktelsen gjelder stoffer i konsentrasjoner som utgjør en mulig helsefare, ikke bare bevis på at en bestemt person allerede har blitt skadet.
Longyearbyen illustrerer skillet. 28. februar 2025 frarådet myndighetene å gi vannet til spedbarn under tolv måneder eller bruke det til å lage morsmelkerstatning etter FHIs vurdering av mangannivåer. Dette rådet var ikke avhengig av å fastslå at mangan hadde forårsaket et enkelt barns tilstand.
Høyere konsentrasjoner i Longyearbyen gir ikke Røros en vurdering av sitt eget vann. «Lavere enn andre steder» er en sammenligning, ikke en demonstrasjon av sikkerhet.
Innbyggerne trenger bevisene bak beroligelsen de får, slik at de kan forstå usikkerhetsmomenter og ta informerte valg når det gjelder eksponering, også under svangerskap og i barndommen.
Legg frem vurderinga
Journalist Eli Marie Jensen i Fjell-Ljom spurte kommuneoverlege Marius Kaland om kommunen hadde undersøkt informasjonen som knytter eksponering for metaller og sporstoffer i fosterstadiet til senere diagnoser som ADHD og autisme. Svaret han offentliggjorde, beskriver ikke en slik undersøkelse, og forklarer heller ikke hvordan kommunen har vurdert om informasjonen er relevant for innbyggerne i Røros og Holtålen.
Kaland bør redegjøre for kommunens vurdering: Hvilket forskningsgrunnlag ble gjennomgått? Hvilke lokale eksponeringsforhold ble undersøkt? Hvem vurderte funnene? Hvilket grunnlag har kommunen for eventuelle konklusjoner om lokale eksponeringer og helserisiko? Han må også forklare hva som fortsatt er ukjent, og hva som vil bli gjort for å tette disse kunnskapshullene.
At kommunen kjenner til forskningen, er ikke i seg selv en dokumentert lokal vurdering. Den offentlig tilgjengelige vurderingen er selve beviset på at innbyggerne kan ha tillit til kommunen. Offentliggjør den, eller si klart ifra om at ingen slik vurdering er blitt gjort.
