Fjell-Ljom mener:
Når suksess blir et problem
En levende kommune kan ikke behandle sine egne barn som en ubeleilig regnskapsfeil - eller en fartsdump.
Marius Haugan Lillegjære
I årevis har distriktskommuner over hele landet delt den samme, dystre bekymringa: Fødselstallene stuper, ungdommen flytter og klasserommene tømmes. Det ropes på tilflytting, barnefamilier og optimisme.
I Holtålen har man tilsynelatende klart det umulige. I Haltdalen har innbyggerne trosset de dystre kurvene og levert det politikerne vanligvis bare drømmer om: barn. Kvinner i kommunen føder flere barn enn landsgjennomsnittet, og elevtallet ved Haltdalen oppvekstsenter stiger mot en topp i 2031.
Hva er så kommuneadministrasjonens svar på denne lokale livskrafta? Å be politikerne vurdere å endre skolestrukturen – i klartekst: utrede nedleggelse av skolen.
Begrunnelsen har et absurd, byråkratisk skjær over seg: Statistisk sentralbyrå tok feil. De tørre regnearkene fra Oslo bommet på virkelighetens Holtålen. Fordi bygningsmassen i sin tid ble feildimensjonert etter for lave prognoser, er lokalene nå for trange. Løsninga administrasjonen peker på, er ikke en offensiv, varig satsing på et lokalsamfunn i vekst, men å stappe elevene inn i midlertidige brakker til ti millioner kroner – mens man samtidig rigger en utredning som kan ende med å legge ned hele tilbudet for godt.
Det er en Kafka-verdig logikk: Når folket nekter å tilpasse seg SSB-statistikkens spådommer, må tilbudet fjernes.
Signalet dette sender til barnefamilier som har etablert seg i dalen – eller vurderer å gjøre det – er dårlig. Gjennom å gjøre befolkningsvekst til et strukturproblem, straffer kommunen den delen av bygda som faktisk leverer framtidstro og vekst. Presset fra Statsforvalteren og ROBEK-listen er utvilsomt reelt, men kommunal styring handler om politiske valg, ikke passiv kapitulering for skrivebordsmodeller.
Dersom svaret på at det fødes for mange barn i Haltdalen er å stenge dørene til skolen deres, har kommuneledelsen mistet målet av syne. En levende kommune kan ikke behandle sine egne barn som en ubeleilig regnskapsfeil.