Holder to verdensarver levende

Det er folksomt på setra i Gauldalen denne augustdagen. Mellom slåttene har mjølkeprodusenter fra Røros og Holtålen tatt turen hit for å møte kolleger, utveksle erfaringer og lære mer om det viktigste dyret i fjøset, nemlig kalven.

Vertskap er Lars Hov og sønnen Jon Iver, som håper å bli neste generasjon bonde. Nettopp møtet mellom generasjonene gir dagen en ekstra betydning. Skal kulturlandskapet og seterdrifta bestå, må noen både ville og ha mulighet til å føre arbeidet videre.

– Vi prøver å ha et setertreff én gang i året, både for det sosiale og for samholdet mellom bøndene, sier Andreas Sandnes Becker, leder i Røros og Holtålen produsentlag i Tine.
Setra ligger innenfor Cirkumferensen rundt Røros. Dermed arbeider bøndene midt i verdensarvområdet Røros Bergstad og Cirkumferensen. Samtidig er seterkulturen skrevet inn på Unescos representative liste over menneskehetens immaterielle kulturarv.

Det er kunnskapen, tradisjonene og praksisen knyttet til seterdrifta som har fått internasjonal anerkjennelse. For bøndene i Fjellregionen møtes de to Unesco-sammenhengene i en vanlig arbeidsdag.

Mer enn gruver og trehus

Når det snakkes om verdensarven på Røros, går tankene lett til Bergstaden, gruvene og smeltehytta. Men kobberverket var avhengig av et langt større landskap – og av menneskene som brukte det.
– Hva hadde Cirkumferensen vært uten gårdene, jordene, utmarka og setervollene? spør landbruksrådgiver Tore Evavold.

Han mener det er umulig å skille gruvehistorien fra landbrukshistorien. Familiene som arbeidet i og rundt gruvene, var avhengige av å dyrke jorda, holde dyr og hente ressurser fra utmarka. Selv små bruk kunne være avgjørende for at en familie berget seg. Mange gårder hadde én eller to setervoller.

– Hovedbudskapet er at vi må ha aktive bruk dersom det fortsatt skal bo folk her. Det holder ikke bare å ta vare på husene, sier Evavold.