Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Debatten om Stikkilldalsvollen og Østhammerlia handler ikke bare om én eiendom. Den handler om noe større: hvordan Røros kommune bruker skjønnet sitt når gamle setereiendommer, private eiere, landbruk, kulturmiljø og lokalsamfunnets tillit møtes.
Det er fullt mulig å støtte jordloven, konsesjonsloven, aktivt landbruk og levende bygder – og samtidig mene at Røros kommune har praktisert lovverket for snevert i denne saken.
Både det unge paret som først kjøpte eiendommen, og senere Stig Moen og Ingvild Prøsch-Moen, var reelle kjøpere som ønsket å overta en eiendom som hadde vært lagt ut på det åpne markedet. I begge tilfeller ble konsesjon avslått fordi kommunen mente eiendommen heller burde inngå i et aktivt gårdsbruk.
Spørsmålet er ikke bare om kommunen hadde anledning til å avslå. Spørsmålet er om avslaget var klokt, rimelig og tillitsskapende.
Stikkilldalsvollen framstår ikke som en ordinær landbrukseiendom med store dyrkbare arealer og enkel drift. Eiendommen er omtalt som 3260 dekar, men bare en liten del er innmarksbeite og produktiv skog. Store deler består av utmark, myr, stein, jorddekt fastmark og krevende terreng. Aktiv seterdrift tok slutt for mange tiår siden.
Da blir det for enkelt å omtale eiendommen som om den bare venter på å bli en naturlig og lønnsom del av moderne gårdsdrift.
Et av de viktigste spørsmålene i saken er dette: Hva tilfører eierskapet egentlig landbruksdriften dersom beitebruken allerede kan fortsette gjennom eksisterende beiterettigheter?
Dersom en aktuell gårdbruker allerede kan benytte beitet uten å eie eiendommen, blir det vanskeligere å forstå hvorfor selve eierskapet skal være avgjørende. Da må kommunen kunne forklare konkret hva som blir vesentlig bedre for landbruket ved at eiendommen overføres til et aktivt gårdsbruk, sammenlignet med en eier som vil restaurere bygningene, skjøtte kulturlandskapet og videreføre beitebruk.
Det er også verdt å huske at denne tvilen ikke er ny. Allerede under klagebehandlingen i 2020 ble det fra politisk hold stilt spørsmål ved om eiendommens landbruksmessige betydning var overvurdert. Det ble også spurt om beiteretten faktisk ville forsvinne ved et salg. Flere politikere ga uttrykk for ubehag ved saken, selv om innstillingen til slutt ble fulgt.
Når slike spørsmål ble reist allerede i 2020, er det vanskelig å forstå at senere behandling av samme eiendom kan omtales som kurant og ikke-prinsipiell.
Moen-paret la fram konkrete planer for restaurering av seterbebyggelsen, skjøtsel av kulturlandskapet, geitehold, videreføring av beitebruk og samarbeid med andre grunneiere. Dette er ikke planer som står i motsetning til god ressursforvaltning. Tvert imot er det planer knyttet til de ressursene eiendommen faktisk har.
En seter er ikke bare areal på et kart. Den består også av bygninger, historie, kulturlandskap, ferdsel, minner, vedlikeholdsbehov og mennesker som er villige til å ta ansvar.
Røros er ikke bare en landbrukskommune. Røros er også en verdensarvkommune. Da bør gamle seterbygninger og kulturmiljø veie tungt. Hvis slike eiendommer kun vurderes som framtidig tilleggsareal, risikerer vi at bygningene forfaller mens kommunen venter på den teoretisk riktige eieren. Da taper både landbruket, kulturarven og lokalsamfunnet.
Det er positivt at både Høyre og Venstre i Røros har løftet fram behovet for mer skjønn, mer politisk behandling og større vektlegging av den enkelte eiendommens faktiske forutsetninger. Høyre har pekt på at saker som dette bør behandles som prinsipielle når det er tvil. Venstre har stilt viktige spørsmål om kulturarv, bygninger, verdensarv og hvor snevert landbruksforvaltningen vurderer slike eiendommer.
Dette er etter mitt syn den riktige debatten.
Saken handler ikke om å sette landbruk og kulturvern opp mot hverandre. Den handler om å bruke hele lovverket og hele skjønnsrommet. Konsesjonsloven handler ikke bare om å styrke aktive gårdsbruk. Den handler også om samfunnsmessig forsvarlig forvaltning av arealressurser. For en gammel setereiendom må det også bety hensyn til kulturlandskap, kulturminner, utmarksbeite, naturverdier, allmennhetens bruk og praktisk realisme.
Det er også krevende for tilliten dersom alternative interesser først blir avgjørende etter at en åpen budrunde er avsluttet. Da må kommunen være særlig tydelig på hvordan interessen har oppstått, hvorfor den tillegges vekt, og hvordan hensynet til selger og faktisk kjøper er vurdert.
Saken reiser også et større spørsmål om framtidig eiendomsstruktur. Dersom kommunen legger til grunn at slike seter- og utmarkseiendommer i praksis bare bør overtas av aktive gårdsbruk, kan konsekvensen over tid bli at flere seter- og utmarkseiendommer av ulik størrelse samles hos svært få eiere.
Det kan kanskje framstå ryddig fra et landbruksfaglig ståsted, men det er ikke sikkert det gir best forvaltning, mest vedlikehold, størst mangfold eller høyest lokal tillit. Dersom Røros kommune ønsker en praksis der slike eiendommer i hovedsak skal samles hos aktive gårdsbruk, bør det være en åpen politisk diskusjon om konsekvensene først. En slik utvikling bør ikke skje gradvis gjennom enkeltvedtak i administrasjonen.
Dette handler også om forutsigbarhet. Når eiendommer legges ut for salg i det åpne markedet, må både selgere og kjøpere kunne forstå hvilke spilleregler som gjelder. Dersom kommunen i etterkant av budrunder kan vektlegge andre interessenter som ikke deltok i markedet, skaper det usikkerhet for alle som skal selge, kjøpe eller investere i gamle seter- og utmarkseiendommer.
Det kan også få økonomiske konsekvenser. Dersom åpne kjøpere stoppes, samtidig som kommunen mener eiendommen bør overtas av et svært begrenset kjøpersegment, påvirkes både markedsverdi og omsettelighet. Da bør kommunen være tydelig på hvor stort tap og hvor mye usikkerhet private eiere forventes å bære for å oppfylle kommunens ønskede eiendomsstruktur.
Når tilliten mellom grunneiere og kommune svekkes, kan det også få konsekvenser for det samarbeidet lokalsamfunnet er avhengig av. Tilgang til private veier, skiløyper, friluftsliv og bruk av utmark bygger ofte på frivillighet, dialog og gjensidig respekt. Nettopp derfor bør kommunen ta reaksjonene fra grunneierne på alvor.
Kommunen bør derfor ikke avfeie kritikken som motstand mot landbruket. Mange av oss som reagerer, reagerer ikke fordi vi er imot aktive gårdsbruk. Vi reagerer fordi saken reiser spørsmål om forutsigbarhet, åpenhet, rimelighet og tillit.
Når en eiendom legges ut på det åpne markedet, når reelle kjøpere melder seg, når konkrete planer for vedlikehold og bruk legges fram, og når landbruksverdien samtidig framstår usikker og omdiskutert, bør saken behandles grundig og politisk. Ikke som en administrativ standardsak.
Stikkilldalsvollen og Østhammerlia bør derfor ikke bare bli stående som en konflikt om hvem som får eie en setereiendom. Saken bør bli starten på en bredere politisk diskusjon om hvordan Røros kommune skal behandle gamle seter- og utmarkseiendommer i framtiden.
God ressursforvaltning oppnås ikke nødvendigvis ved å behandle alle eiendommer likt. Den oppnås ved å se den enkelte eiendommens faktiske muligheter.
Røros kommune bør derfor se hele setra – ikke bare prinsippet.
