Hva skal jord- og konsesjonsloven være til for hvis ikke dette?
Ordfører i Røros, Sadmira Buljubasic og leder i Røros Ap Elin Louise Tamnes Silderen (Ap)
Eli Marie Jensen
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Jord- og konsesjonsloven engasjerer. Debatten denne sommeren har i stor grad dreid seg om én konkret eiendom. Kanskje er det på tide å løfte blikket og spørre hva disse lovene egentlig er til for.
Jordloven og konsesjonsloven er ikke til for å gjøre livet vanskelig for folk. De er til for å sikre at jordbruksarealer, utmarksbeiter og landbrukseiendommer også i framtida kan brukes til det de er ment for: matproduksjon, verdiskaping, levende bygder og god forvaltning av våre felles landbruksressurser.
Dette er heller ikke et særstandpunkt. Det er i tråd med målene vi selv har vedtatt gjennom kommunens egen landbruksplanen. En plan med bred forankring og politisk støtte. Der peker vi på behovet for aktive gårdsbruk, god ressursforvaltning, rekruttering, kulturlandskap, beitebruk og bosetting. Dette er mål som henger sammen. Konsesjonsloven er et viktig virkemiddel i så måte. For de som driver jorda nå, men ikke minst for generasjonene som kommer etter.
Røros kommune er Norges høyest beliggende kommune i gjennomsnittlig meter over havet. Fjellkommune nummer én – med rike beiteressurser, frodig landskap, men også en fjellpreget vekstsesong og stort arealbehov for å sikre vinterfôret. Nettopp derfor er beiteressursene og seterdrifta så viktige. Det gjør fjellandbruket spesielt, og kan ikke sammenlignes med de intensive produksjonsområdene i lavlandet.
Det som gjennom generasjoner har gjort Røroslandbruket livskraftig, må også være en del av grunnlaget for framtidas landbruk dersom vi ønsker et konkurransedyktig og bærekraftig jordbruk.
I den sammenhengen er det naturlig å stille spørsmålet: Hva er egentlig ei seter?
Ei seter er i utgangspunktet ikke en fritidseiendom. Den er en del av et landbrukssystem. Den er bygd for å utnytte utmarksbeitene, avlaste innmarka, produsere mat og holde kulturlandskapet åpent. Nettopp derfor er seterkulturen en stor og viktig del av norsk landbrukshistorie. At den nylig ble innskrevet på UNESCOs liste over immateriell kulturarv, skyldes ikke bygningene alene, men kunnskapen, driftsformen og menneskene som fortsatt holder tradisjonene levende.
Røros har et særlig ansvar. Vi var en gang en av Norges største seterkommuner. I dag er det bare to aktive setre igjen i Feragen. Det bør mane til ettertanke. Hvis vi mener alvor med å ta vare på seterkulturen, må vi også ta vare på forutsetningene for at den kan leve videre.
Når landbrukseiendommer skifter eier, er det derfor naturlig å spørre hvordan ressursene best kan bidra til framtidig matproduksjon. Det handler ikke om å sette enkeltmennesker opp mot hverandre. Det handler om hvilke valg som over tid styrker landbruket, beitebruken, kulturlandskapet, og alle de andre verdiene vi som samfunn verdsetter i andre sammenhenger også.
Aktive gårdsbruk med behov for jord, beiter og seterressurser er selve grunnlaget for at disse verdiene kan holdes i hevd. På Røros betyr det ofte melkebruk og andre husdyrbruk som faktisk kan ta ressursene i bruk og skape mer aktivitet enn det vi ser i dag.
Konsesjonsloven handler derfor ikke først og fremst om hvem som eier en eiendom. Den handler om hva samfunnet ønsker at eiendommen skal brukes til.
Skal vi nå målene vi har satt oss i landbruksplanen, sikre matberedskapen og ta vare på seterkulturen, må vi også våge å bruke de virkemidlene Stortinget har gitt kommunene. Jordloven og konsesjonsloven er ikke til hinder for utvikling. De er blant våre viktigste redskaper for å sikre at landbruksressursene fortsatt kommer fellesskapet til gode.
Det skylder vi dagens gårdbrukere. De som skal produsere maten, holde kulturlandskapet åpent og føre seterkulturen videre i generasjonene som kommer.
