Se den enkelte eiendommen – ikke bare prinsippene
Stikkildalsvollen
Birgit Garmager Berntsen
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Ordfører og leder i Røros Arbeiderparti argumenterer for at jord- og konsesjonsloven skal brukes aktivt for å sikre at landbrukseiendommer tilfaller aktive gårdsbruk. Det er et legitimt politisk standpunkt. Samtidig må hver eiendom også vurderes ut fra sine faktiske ressurser og forutsetninger.
Dersom dette hadde vært en eiendom med store fulldyrka arealer og gode muligheter for lønnsom jordbruksdrift, ville det vært lettere å forstå argumentasjonen. Eiendommen er imidlertid først og fremst en gammel setereiendom med svært begrensede jordbruksarealer, men med utmarksressurser.
Det er vist til at eiendommen kan representere et framtidig tilleggsareal for jordbruket. Da kan man stille seg spørsmålet: Hva kan denne eiendommen tilføre det aktuelle aktive bruket som bruket ikke allerede kan dra nytte av kostnadsfritt i dag?
Hvilke konkrete ressurser er det man ser for seg å utvikle? Hvor aktuelt er dette med tanke på tilgjengelighet og avstand fra aktuelle aktive bruk?
Store deler av området består av høytliggende fjellterreng med betydelige innslag av myr, stein og kuperte arealer. Skal det etableres større jordbruksarealer, vil det kreve omfattende terrenginngrep, drenering og betydelige investeringer. Verken kommunen eller Statsforvalteren har så vidt kjent gjennomført befaring eller dokumentert hvordan dette realistisk skal gjennomføres.
Det er også grunn til å nyansere inntrykket av at eiendommen representerer en aktiv seter som man bare kan starte opp igjen. Så vidt kjent har det ikke vært tradisjonell seterdrift på eiendommen siden 1950-tallet. Siden den gang har både driftsformer og myndighetskrav endret seg betydelig. Å etablere seterdrift i dag innebærer langt mer enn å ta i bruk eksisterende bygninger og arealer. Det krever investeringer, infrastruktur og tilpasninger til et moderne regelverk. Derfor blir det for enkelt av Røros kommune å omtale eiendommen som om den representerer et ferdig setergrunnlag som bare venter på å bli tatt i bruk.
Den viktigste ressursen på eiendommen er utmarksbeitet. Det beitet brukes allerede kostnadsfritt i dag, og vil fortsatt kunne brukes uavhengig av hvem som eier eiendommen.
Konsesjonssøker har dessuten lagt fram konkrete planer for restaurering av seterbebyggelsen, aktiv skjøtsel av kulturlandskapet, geitehold og videreføring av beitebruk. Disse tiltakene er direkte knyttet til de ressursene eiendommen faktisk har og er også direkte relatert til deler av konsesjonsloven som Røros kommune tilsynelatende har valgt å se bort i fra.
I tillegg til å sikre aktive landbruksbedrifters generelle interesse så er også hensynet til skogbruk, natur og friluftsliv samt allmennhetens interesser sentrale momenter i loven. Hensynet til kulturminner og kulturlandskap er i tillegg deler av formålet med loven gjennom bestemmelsen om helhetlig ressursforvaltning.
Derfor er det et naturlig spørsmål å stille: Hva er det som blir vesentlig bedre dersom eiendommen eies av et aktivt gårdsbruk fremfor en eier som har presentert konkrete planer for bruk og forvaltning, samt en bedring av fremtidig utmarksbeite?
Det er også verdt å merke seg at debatten ikke bare handler om én eiendom. Den handler om hvordan tidligere setereiendommer og utmarkseiendommer skal vurderes i framtiden. Man må jo spørre seg om Røros Arbeiderparti har tatt disse vurderingene i sin helhet eller er det egne interesser innad i partiet som styrer argumentasjonen spesifikt for denne eiendommen?
Kommunedirektøren uttaler i Fjell-Ljom at markedsverdi ikke er relevant for landbruks-/næringseiendommer i motsetning til bolig- og fritidseiendommer. Den aktuelle eiendommen det har vært diskusjon om i sommer ble solgt med utgangspunkt i landbrukstakst fra 2025. Eiendommens beskaffenhet tilsier at den jmf regelverket ikke er underlagt priskontroll. Dvs den består ikke av mer enn 25 dekar fulldyrket og overflatedyrket jord eller 500 dekar produktiv skog. Likevel kommenterer kommunen prisen i avslaget på konsesjon. Betyr det at kommunen ønsker å overprøve en profesjonell takstmanns vurdering og legge eiendommen under priskontroll for å senke prisen?
Videre poengteres det i samme sak i Fjell-Ljom at selv om «setring tok slutt etter krigen er det ikke ensbetydende med at beitebruken tilknyttet setra tok slutt eller ikke kan tas opp av nye gårdbrukere i framtiden». Noe som i høyeste grad er tilfelle her ettersom kyrne allerede går på utmarksbeitet i dag og kan fortsette med det på samme måte fremover selv om gårdbrukeren ikke eier eiendommen. Det er nedsatt i planen og konsesjonssøknaden som ble avslått.
Mange av setereiendommene rundt Røros har tilhørt småbruk som i tidligere tider var lokalisert i, eller i umiddelbar nærhet av Røros sentrum. Dette bør vel ganske greit dokumentere at det ikke er snakk om fungerende driftsenheter og at det heller ikke har vært tema de siste tiårene.
Ved en eventuell nydyrking av jordbruksarealer på den aktuelle eiendommen vil det kreves betydelig støtteordninger for en gårdbruker for å kunne opprettholde drift.
Hvis målet er god ressursforvaltning, levende kulturlandskap og bevaring av seterkulturen, må vurderingene ta utgangspunkt i eiendommens faktiske egenskaper – ikke bare i generelle prinsipper om hvem som bør eie den.
Konsesjonsloven handler heller ikke bare om å styrke aktive gårdsbruk. Loven skal bidra til en samfunnsmessig forsvarlig forvaltning av arealressursene. For en setereiendom betyr dette også hensyn til kulturlandskap, kulturminner, utmarksbeite, naturverdier og allmennhetens bruk av området. Dette virker lite vurdert i AP sine generelle betraktninger.
God ressursforvaltning oppnås ikke nødvendigvis ved å behandle alle eiendommer likt. Den oppnås ved å se den enkelte eiendommens muligheter og foreta en reell, individuell vurdering.
