Når Framtida Holtålen forsøker å gjøre lukka rom til skjold mot kritikk
Varaordfører Liv Grete Heksem (Sp).
Foto: Iver Waldahl Lillegjære.
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Arve Hitterdal forsøker i sitt svar å redusere mine beskrivelser til «usaklige anklager». Det er en velkjent strategi: Når fakta er ubehagelige, angriper man budbringeren. Men det som skjedde i formannskapsmøtet 18. august er ikke et spørsmål om «personvern» eller «lukket saksbehandling». Det er et spørsmål om politisk kultur – og den kulturen i Holtålen er nå i ferd med å bli definert av Framtida Holtålen.
Hitterdal viser til at saken var unntatt offentlighet, og antyder at jeg har «misbrukt tilliten» ved å omtale hendelsen. Her er det viktig å presisere: Det jeg har omtalt er ikke den taushetsbelagte saken, men oppførselen til folkevalgte i møtet. Sivilombudet er helt tydelig på dette punktet:
«At et møte går for lukkede dører medfører ikke i seg selv at de som deltar på møtet, får taushetsplikt om det som fremkommer på møtet.» «Det er altså bare taushetsbelagte opplysninger de folkevalgte har taushetsplikt om.» (Sivilombudet, 3.7.2019)
Mine uttalelser har ikke brutt taushetsplikten. Jeg har ikke gjengitt taushetsbelagte opplysninger, og jeg har ikke omtalt innholdet i den aktuelle saken. Jeg har omtalt atferden i formannskapet, og atferd er ikke taushetsbelagt.
Om trusselen som ble fremsatt
Jeg står fullt og helt ved min beskrivelse av hendelsen: Hitterdal sa at dersom jeg ikke fjernet en setning i protokolltilførselen, skulle han «få med seg andre politikere og lage et styr». Dette er ikke en «påstand» jeg har funnet på – det er en hendelse jeg opplevde direkte
At Hitterdal nå velger å ikke svare på spørsmål om dette, er hans valg. Men det endrer ikke hva som ble sagt.
Om habilitet og gjengjeldelse
Jeg registrerer også at Per Bakken Grindstad hevder at min beskrivelse av habilitetsdiskusjonen ikke bør «legges til grunn som et faktum». Det er et merkelig utsagn, all den tid stemmegivningen er offentlig og dokumentert, og hans snuoperasjon fra juni til august er et faktum.
Når en folkevalgt først sier han vil stemme blankt, får beskjed om at det ikke er lov, og deretter sier han «stemmer som Hitterdal», uten begrunnelse – da er det legitimt å stille spørsmål ved motivene. Det er ikke «usaklig». Det er en del av den demokratiske kontrollen vi som folkevalgte skal utøve. Det er ikke en juridisk vurdering. Det er en politisk lojalitetserklæring.
At Grindstad ikke hørte trusselen som ble sagt fra Hitterdal er ikke noe rart da han forlot møtet klokka 10.30 og ikke var til stede under denne diskusjonen. Dette kan dokumenteres da e-posten med protokolltilførselen ble sendt til sekretær i møte klokka 10.46. Grindstad ble oppringt da avstemningen skulle foregå etter denne diskusjonen. At noen forlater et lukket møte før avstemmingen er gjort og er med på å stemme over telefonen er heller ikke etter «boka». Dette er noe jeg som møteleder må ta selvkritikk for, da møtet burde vært stoppet og utsatt grunnet dette.
Om møteoffentlighet og reglement
Hitterdal hevder at jeg «utfordrer tilliten» ved å omtale hendelsen. Det er feil. Det som utfordrer tilliten, er når folkevalgte forsøker å bruke «lukket møte» som skjold for å unngå kritikk av egen atferd.
Sivilombudet har slått fast at kommuner ikke kan innføre taushetsplikt utover lovens grenser, og at folkevalgte står fritt til å omtale det som ikke er taushetsbelagt.
«Kommunen kan ikke i eget reglement innføre taushetsplikt for de folkevalgte som går lenger enn den lovbestemte taushetsplikten.» (Sivilombudet, 3.7.2019)
Det er nettopp dette Hitterdal forsøker å gjøre – å fremstille min ytring som et brudd på taushetsplikt, når det i realiteten er en helt legitim og lovlig omtale av politisk atferd.
Jeg har ikke misbrukt tilliten. Jeg har brukt min ytringsfrihet – slik loven gir meg rett til – for å belyse en alvorlig hendelse i et folkevalgt organ. Det er nødvendig for å sikre at innbyggerne kan ha tillit til at vi opptrer ryddig, saklig og uten press eller trusler.
Det som skjedde i formannskapsmøtet 18. august er ikke et spørsmål om «personvern» eller «lukket saksbehandling». Det er et spørsmål om politisk kultur. Og den kulturen må tåle kritikk.
