Fjell-Ljom mener:
Vi kan ikke møte alle nye næringsinitiativer med «ja, takk – bare ikke i min bakgård»
Planene for Gjøsvikmoen Camping
KI-illustrasjon/Rolf Ericson
Røros trenger mer campingkapasitet. Da kan vi ikke møte alle nye næringsinitiativer med «ja, takk – bare ikke i min bakgård».
Planene til familien Ericson om en storstilt helårs campingplass på Gjøsvikmoen har skapt stort engasjement. Et område på 65 dekar, oppstillingsplasser for opptil 200 bobiler og vogner, ti til femten helårshytter, skileik, fiskebrygge og ny bruforbindelse over til Osloveien – det er ingen tvil om at det dreier seg om en betydelig satsing.
Reaksjonene i kommentarfeltene har imidlertid ikke latt vente på seg. Bekymringene spenner fra tapt urørt natur og forstyrret nabolagsro til økt trafikk og støy. Dette er forståelige argumenter. Det er helt naturlig at folk reagerer når nærmiljøet endres, og en grundig lokal- og miljømessig vurdering må selvfølgelig ligge til grunn før en eneste gravemaskin settes i jorda.
Sannheten er likevel uomstøtelig: Røros har et akutt behov for økt campingkapasitet. I dag er det eneste tilbudet bobilparkeringen i regi av Røros Idrettslag på Øra og Røros Camping. Villcampingen blir forsøkt begrenset, men likevel tar mange seg tilrette på rasteplasser, utkjørsler og andre ledige flekker. For en av Norges mest ikoniske og besøkte turistdestinasjoner er dette ganske enkelt for lite. Skal vi være en attraktiv helårsdestinasjon for det moderne campinglivet – en kjøpesterk og økende gruppe tilreisende – må tilbudet fornyes og utvides betraktelig.
Det er lett å heie på næringsutvikling i teorien. Alle ønsker seg levende lokalsamfunn, nye arbeidsplasser, økt handel og et sprudlende reiseliv. Men holdningen blir altfor ofte en annen så snart planene tegnes inn på et kart nær oss selv. Fenomenet er velkjent: «Vi vil svært gjerne ha prosjektet, bare ikke akkurat der jeg bor, der jeg går tur, eller langs min skolevei.»
Dersom Røros skal utvikle seg videre, kan vi ikke si nei til alle tiltak som krever areal eller medfører endringer. En bærekraftig stedsutvikling handler om balanse, ikke om berøringsangst. Næringsdrivende som familien Ericson, som våger å satse privat kapital for å løfte det samlede reiselivstilbudet i kommunen, fortjener en konstruktiv prosess fremfor automatisk motstand. Det er begrensa med plass å ta av i sentrumsnærheten, skal vi ha mer utvikling må vi se utover.
La oss diskutere løsninger for trafikk, støy og naturvern med et åpent sinn før vi konkluderer med et bastant nei.
