De fant kjærlighet, jobb – og et nytt hjem på andre siden av fjellet
Denne fine buketten med holtålinger har funnet seg til rette i Neadalen. Bak f.v: Hallstein Engan, Kari Bjørgård Aune, Gerd Bodil Flakne, Kari Johanne Finnland. Rekke i midten f.v: Bo Ivan Folde, Ove Gjærevold, Harald Jensås, Hjørdis Hegseth Engan, Per Inge Nordaune. Nederste rekke f.v: Toril Øien, Mona Moan Lien, Kristine Reitan, Kirsten Olava Hofstad, Ole Nordaune Bjørgård.
Oda Cecilie Folde
En sommerkveld i juni lød det både lystig prat og rungende latter fra andre etasje på Bjørkhov. Der hadde nemlig en «helt spesiell gjeng» samlet seg. Når man nærmet seg rommet de satt på, kunne man da vitterlig undres over dialekten som fløt ut i strie strømmer – dette var da verken selbygger eller tydalinger. Det var holtålinger!
«Mennesket har røtter, ikke føtter, sa en klok mann. Men mennesket har begge deler. Med føttene går vi ut i verden, med røttene holder vi oss fast», sa Halldis Moren Vesaas en gang. Den gjengen som denne artikkelen handler om har tatt steget ut i verden, dog ikke så langt. Likevel har de funnet ut at det er trivelig å treffe folk som har samme referanser og like erfaringer fra hjemsted og oppvekst som en selv.
Treffet ble til etter at den utvandrede hessdalingen Bo Ivan Folde fikk ideen: «Hadde det ikke vært morsomt å samle alle holtålinger bosatt i Selbu og Tydal i et eget lokallag»? Som tenkt så gjort, og denne kvelden på Bjørkhov ble lagets aller første offentlige treff.
– I uminnelige tider gikk det gangstier og kløvstier mellom dalførene våre, Neadalen og Gauldalen. Det var bytte og salg av varer og tjenester, og selvfølgelig ble det mange giftermål på begge sider av dalførene. Fra Selbu gikk det stier både via Bukkhåmmårn og Bringen, og fra Tydalen mange stier til Ålen, Aunegrenda og Haltdalen. Sommers tid var det nok fine fjellturer, men vinters tid, med kvernstein til Rørosmartnan i februar, kunne det nok være strevsamt, innleder Folde.
Digital 5 uker for
5 kroner
5,-
KJØP
Digital
1 måned
170,-
KJØP
