– Det hjelper ikke å verne jord hvis ingen bor her

Det begynner gjerne med et lite kartutsnitt. Ei tomt i et hjørne av et jorde. En seter langt inne i dalen. Et småbruk som har stått tomt. En familie som vil hjem. En gård som kanskje kan drives videre, hvis neste generasjon får økonomien til å gå opp.

På papiret er sakene tekniske. Gårds- og bruksnummer, jordlov, konsesjonslov, plan- og bygningslov, dyrka mark, dyrkbar mark, arrondering og boplikt.

Rundt bordet i Holtålen blir de raskt noe mer. Fjell-Ljom har tatt turen til kontoret til ordfører Dag Knudsen (Ap) for å snakke med den nåværende ordføreren og de tidligere ordførerne Arve Hitterdal (FH), og Jan Håvard Refsethås (Sp) om konsesjons- og fradelingssaker.

– Det hjelper ikke å bevare dyrka mark hvis det ikke er noen til å drive den, sier politikerne til lokalavisa.

Det er her Holtålen skiller seg ut i denne serien. Der Røros-sporet handler om hvor langt faglige vurderinger og jordvernprinsipper går, handler Holtålen-sporet om det motsatte spørsmålet: Hvor langt kan det lokale skjønnet strekkes?

Knudsen, Hitterdal og Refsethås beskriver en kommune der landbrukspolitikk ikke bare handler om jord. Den handler også om folk, grender, historiske eiendomsstrukturer og muligheten til å få noen til å flytte hjem.

Det betyr ikke at jordvern er uviktig, understreker de. Men i Holtålen blir det sjelden vurdert alene.

En bolig i hjørnet av jordet

Fillan-saken er et eksempel de stadig vender tilbake til. Der ble det åpnet for bolig på fulldyrka jord. På papiret kan det se ut som et klart jordverndilemma. For politikerne var det mer sammensatt.

Boligen skulle ligge på en liten del av arealet, slik de beskriver det, i en kant der den ikke ville hindre drifta i vesentlig grad. Samtidig handlet saken om bosetting, generasjonsskifte og en mulig arbeidsressurs nært gården.

– Hovednøkkelen er kombinasjonen av bosetting og ivaretakelse av drift, sier politikerne.

Et viktig poeng er økonomien i gårdsoverdragelsen. Dersom boligen ikke skilles ut, kan gården bli sittende med behov for kårbolig og større gjeld. For en ung driver som skal ta over, kjøpe maskiner og bygge opp drift, kan det bli tungt.

En fradelt bolig kan dermed, i politikernes vurdering, være mer enn en privat fordel. Den kan være et grep for å få et generasjonsskifte til å gå opp.

– Hvis boligen er en selvstendig eiendom, binder man ikke den kapitalen på gården. Da kan det bli lettere å få til ei reell overtakelse, forklarer Jan Håvard Refsethås.

Det er nettopp slike vurderinger som gjør at Holtålen-politikerne mener sakene ikke kan avgjøres bare ved å se på kartlaget for dyrka mark. De vil se terrenget, plasseringa, familien, bruken og framtidsmulighetene.

Bygdevekst som briller

I flere av sakene dukker ordet Bygdevekst opp. Ikke som en egen lovhjemmel, presiserer politikerne, men som et blikk på kommunen.

Gjennom bygdevekstarbeidet har Holtålen hatt dialog med blant andre Statsforvalteren og fylkeskommunen. Målet har vært å forklare hvordan kommunen faktisk er bygd opp. Holtålen er ikke én tett bymessig struktur med noen landbruksarealer utenfor. Det er en kommune med grender, småbruk, gamle industrisamfunn, setertradisjoner og eiendommer som har blitt formet av generasjoner med drift, arv og deling.

– Bygdevekst gir ikke en egen juridisk hjemmel. Men det gir et bedre kunnskapsgrunnlag, sier ordfører Dag Knudsen.

Det er et viktig skille. Holtålen-politikerne sier ikke at de kan sette loven til side. De sier at loven gir et skjønnsrom, og at det skjønnsrommet må fylles med lokalkunnskap.

De bruker også et begrep som sier mye om tenkinga: bygdevekstfortetting.

I byer betyr fortetting gjerne flere boliger nær sentrum. I Holtålen kan fortetting bety noe annet: å styrke etablerte grender, få folk til å bygge der de faktisk ønsker å bo, og unngå at all utvikling må presses inn i sentrum.

– Det kan være mer riktig å åpne for ei tomt i ei etablert grend enn å regulere et større boligfelt på dyrka mark i sentrum, understreker Arve Hitterdal.

Prinsipp versus lokalkunnskap

I Aunegrenda-saken sa både Statsforvalteren og fylkeskommunen nei til fritidstomter. Det er i utgangspunktet en vanskeligere sak for politikerne å forsvare enn en boligtomt. De sier selv at bosetting veier tyngre enn fritidsbruk.

Likevel mente de at den konkrete plasseringa kunne forsvares. Arealet var registrert som dyrkbar mark, men politikerne beskriver det som et område som i praksis var lite aktuelt å dyrke. Tomtene lå ikke midt i gårdsdrifta, og de mente ulempen for landbruket var liten.

Her ligger kjernen i forskjellen mellom faglig råd og politisk skjønn.

Faginstansene skal se prinsippene, regelverket og presedensen. Politikerne sier de også må se stedet.

De er likevel forsiktige med å si at faginstansene undervurderer noe.

– Vi skal være varsomme med å si det sånn. Men vi mener det må gjøres en totalvurdering av lokalsamfunnet og den konkrete plasseringa, sier de.

Presedensfaren avviser de ikke. Men de mener den må håndteres ved å behandle hver sak konkret, ikke ved å si nei til alt som kan likne på noe annet.

Eiendomsstrukturen som arv

Gjennom intervjuet vender de stadig tilbake til historien. Holtålen er full av eiendommer som ikke passer ryddig inn i dagens regelverk.

Noen bruk er delt opp for flere tiår siden. Noen har gamle seterettigheter. Noen småbruk har mange eiere. Noen tun står tomme fordi arvingene bor andre steder, men ikke vil selge. Noen jorder drives som leiejord av bønder som bor langt unna.

Solbakken-saken beskrives som en eiendom som allerede var «slaktet». Politikerne sier det viser konsekvensene av tidligere fradelinger, men også at mye skjedde etter et annet regelverk og en annen praksis.

– Det er ikke slik vi praktiserer det i dag, sier de.

Samtidig må dagens politikere rydde i det som allerede finnes. De kan ikke late som om Holtålen er en kommune med store, sammenhengende og rasjonelle landbrukseiendommer overalt.

Det er i dette landskapet det lokale skjønnet oppstår, mener politikerne. Ikke som et ønske om å svekke regelverket, men som et forsøk på å få regelverket til å fungere i en kommune der kartet, historien og bosetningsmønsteret sjelden passer helt sammen.

Det viktigste hensynet

Mot slutten får politikerne spørsmål om hva de mener faginstansene undervurderer.

Svaret er kort:

– Holtålen.

Arve Hitterdal utdyper det med historie, topografi, demografi, kultur og måten grendene fungerer på. Det er ikke et juridisk argument i seg selv. Men det er, mener de, et nødvendig bakteppe med lokalkunnskap for å kunne utøve skjønnet uten å gå på tvers av lovverket.

Der ligger også den store linja i serien: Hvor mye stedskunnskap tåler et nasjonalt regelverk før praktiseringa blir ulik fra kommune til kommune?

I Holtålen er svaret tydelig. Lokalt skjønn skal brukes. Ikke for å si ja til alt, men for å finne løsninger som holder liv i grendene, får gårder omsatt, åpner for generasjonsskifter og gjør det mulig å bo der folk faktisk vil bo.

Spørsmålet er om dette er god distriktsforvaltning, eller om det på sikt uthuler jordvernet bit for bit.

Politikerne i Holtålen mener det første.

Kritikerne vil kunne frykte det siste.

Og midt imellom ligger de konkrete sakene: et mål jord i en kant, ei seter i Hessdalen, et småbruk i Aunegrenda, en gård som kanskje får nye folk på tunet.

Det er der lovverket møter bygda. 

Og i Holtålen er det tydelig at det er bygda som gir svarene.

– Det kan bidra til en annen prosess, men innafor gjeldende lovverk

Refser rigide krav på Røros: – Vi burde jo klappe når ungene kommer tilbake

Krever mer lokalt skjønn: – Kommentarene fra Statsforvalteren kan kanskje være en realitetsorientering

Trenger ikke å varsle deg når de endrer jorda di

– Hvis vi drev bedriften vår slik, måtte vi lagt ned for lengst