Refser rigide krav på Røros: – Vi burde jo klappe når ungene kommer tilbake

For Morten Jensås begynner mange byggesaker med et kart der arealene har ulike farger. Én farge betyr landbruk, natur og friluftsliv. En annen åpner for bolig, industri eller hytter.

Problemet er sjelden lovverket i seg selv, men hvordan det møter virkeligheten på bakken.

– Fargen på kartet stemmer ikke alltid med de lokale forholdene, sier Jensås.

Som planansvarlig i Bergstaden bygg har han vært involvert i en lang rekke prosjekter i både Røros og Holtålen. Han har sett hvordan planverk, byggesaker, fradelinger og konsesjon påvirker enkeltfamilier, næringsliv og bygdeutvikling.

I Fjell-Ljoms artikkelserie reiser det seg et klart spørsmål: Hvor stort rom har egentlig kommunene til å bruke skjønn når folk vil bygge, dele fra eller ta i bruk eiendommer på nye måter?

Jensås mener svaret i for liten grad finnes bak skrivebordene på kommunehuset.

– Hvis du er ute og ser på forholdene, kan du gjøre en reell skjønnsvurdering, sier han.

Ett lovverk for et langt land

Jensås understreker at han ikke vil sette loven til side. Han mener konsesjonsregler og jordvern finnes av gode grunner – for å sikre at ressurser brukes riktig. Problemet oppstår når loven brukes helt likt på steder som er fullstendig ulike.

– Norge er langt. Det er enorm forskjell på hvordan du anvender lovverket i Kautokeino, på Røros, på Jæren eller i Hessdalen. Men lovverket er det samme, sier han.

Dermed møter en familie som vil bosette seg i ei grend, de samme formelle hindrene som utbyggere i områder med ekstremt arealpress.

– Når det ikke er differensiering i lovverket, blir det vanskelig. Da må skjønnet brukes. Mye av lovverket legger opp til det, men skjønnet må kunne dokumenteres, sier han.

Savner økonomisk virkelighet

Et av områdene der Jensås savner mer realisme, er i vurderinga av dyrkbar jord. Han har stor forståelse for jordvern, men etterlyser en praktisk og økonomisk vurdering av hva det faktisk koster å ta et areal i bruk til landbruk.

Som eksempel viser han til saker der areal blir vurdert som mulig å dyrke opp, men der prislappen er skyhøy.

– Hvis det koster 650.000 kroner å dyrke opp et område på ti eller elleve mål, må man også spørre hvor mange rundballer som må produseres før det går i null. Jeg heier på dyrking, men det må kobles til virkeligheten, sier han.

Han mener konflikten ofte står mellom et idealistisk og et pragmatisk syn på arealbruk: Mellom ønske om å bevare alt, og spørsmålet om arealet faktisk kommer til å bli brukt.

Politikerne kan sikre skjønnet

I flere saker har administrasjonen eller statlige myndigheter vurdert saken stikk i strid med de lokale politikerne. Jensås mener politisk behandling i mange tilfeller er nettopp det som sikrer det lokale skjønnet.

– Landbrukskontor og statlige myndigheter er ofte tett knyttet til lovverk og overordnede føringer. Politikerne sitter der for at folk skal kunne bosette seg, trives, og for at det skal være utvikling. De kan i større grad bringe inn lokalkunnskap og ringvirkninger, sier han, og presiserer:

– Det må være lokalt skjønn og sunn fornuft innenfor lovens rammer.

Opplever forskjell mellom kommunene

Bergstaden Bygg har prosjekter i flere kommuner, og Jensås merker stor forskjell på kulturen. Han beskriver Holtålen som mer dialogbasert.

– Holtålen gjør en grundig vurdering med utgangspunkt i hva du faktisk skal bruke arealet til. De drar oftere ut, ser på forholdene og kan si: «OK, fargen på kartet sier én ting, men her stemmer det ikke med forholdene på stedet», sier Jensås.

Røros beskriver han som mer krevende og tungrodd, særlig i saker som berører flere kommunale fagområder. Han understreker at de ansatte er både flinke og imøtekommende, men at problemet ligger i systemet og organiseringa.

– De har mange gode ideer og intensjoner, men så skjer det noe i den praktiske utførelsen.

Når etatene ikke snakker sammen

Jensås mener saker blir unødvendig vanskelige fordi byggesak, plan, byantikvar, vann og avløp ikke er godt nok samordnet.

– Den ene etaten vet ikke alltid hva den andre gjør. Det kan føre til at du tror et prosjekt lar seg gjennomføre, før det plutselig dukker opp nye hindringer. Kanskje får du lov til å bygge, men så viser det seg at du må koble deg på vann og avløp som ligger ekstremt langt unna. Da burde det vært avklart tidligere, sier han.

Han mener bedre dialog i starten ville spart alle for mye arbeid. I dag opplever han at forhåndskonferanser ofte ender med at folk får høre at det ikke er noen vits i å prøve.

Konsekvenser for bygdeutvikling

For Jensås handler dette om framtida til distriktene. Små enkeltvedtak får store ringvirkninger for boliger, generasjonsskifter og arbeidsplasser.

– Hvis en familie ikke får bygge eller utvide, velger de en annen kommune. Hvis prosessene oppleves for uforutsigbare, velger folk bort Røros. Folk gir opp før de begynner, advarer han.

Dette gjelder også når barn og barnebarn ønsker å overta gård eller hus, og foreldre vil flytte i noe mindre. Rigide krav gjør det vanskelig å få til løsninger som sikrer bosetting.

– Det er jo det vi egentlig burde klappe for: at ungene kommer tilbake til bygda.

Han trekker fram bygdevekstprosjektet i Holtålen som et positivt tiltak som har kartlagt boligsituasjonen og gjort det enklere for folk som vil etablere seg.

– Vi må se helheten. Et vedtak om en tomt kan handle om en familie som vil flytte hjem, en bedrift som trenger folk, eller et lokalsamfunn som trenger flere barn i barnehagen. Hvis man ikke legger til rette, så stopper det opp. Man må ut og se. Hvis kartet ikke stemmer med virkeligheten, må det være rom for å si det, avslutter Jensås.

Krever mer lokalt skjønn: – Kommentarene fra Statsforvalteren kan kanskje være en realitetsorientering

Trenger ikke å varsle deg når de endrer jorda di

– Hvis vi drev bedriften vår slik, måtte vi lagt ned for lengst

– Oppleves som et brudd på flere tiårs samarbeid