Et glansbilde som kveler Røros

Det stormer rundt Røros-politikken. Ordførerens kraftige reaksjon på det hun opplever som hets i kjølvannet av oppslag i Fjell-Ljom, berører to av lokaldemokratiets viktigste pilarer, ytringsfriheten og den politiske takhøyden.

La det være hevet over enhver tvil: Når kritiske artikler utløser netthets mot en tredjeperson, er det aldri budbringerens feil. Fri journalistikk kan aldri tas som gissel for folks totale fravær av folkeskikk. At saklig uenighet eskalerer til eder, galle og personangrep, blottlegger en skremmende samfunnsutvikling. Denne bekymringen deler vi fullt ut med ordføreren. Hets forsurer ordskiftet og skremmer folk fra å delta.

Men det er her ordførerens prinsipielle gangsyn opphører.

Det er dypt urovekkende når kommunens mektigste politiker parkerer legitim samfunnsdebatt ved å stemple saklig motbør som hets. En slik retorikk er ikke bare en avsporing, den fungerer som et effektivt maktmiddel for å kneble kritikk. Det forsterker et allerede dystert bilde av et Røros-samfunn preget av hersketeknikker og en gryende fryktkultur.

Dette er ikke noe Fjell-Ljom dikter opp. Det underbygges av over tjue anonyme kilder redaksjonen har snakket med i Ren Røros-sakene. Det har blitt en skremmende normalsituasjon at kilder og debattanter krever anonymitet. I Røros tør ikke lenger folk å stå fram med navn. De frykter sanksjoner. De frykter utfrysing. De frykter makta.

I stedet for å ta tak i disse reelle utfordringene, møtes problemene nok en gang med glansbilderetorikk. Denne gang form av en ny hashtag. Det viktigste virker å være at alt skal fremstå som en polert illusjon om at lokalsamfunnet er én stor, glad familie.

Kritiske samfunnsutfordringer løses ikke ved at vi setter oss i ring, holder hender og synger «Kumbaya, my Lord» i håp om en naiv, overfladisk harmoni. Den påtvungne enhetskulturen er et lammende røykteppe over reelle maktkonflikter og kritikkverdige forhold. Alt er ikke idyll i bergstaden. Heller ikke her.

Når maktas fremste representant kontant stempler motbør som hets, innsnevres det demokratiske handlingsrommet. Vi trenger en åpen kultur der ledere tåler å stå i stormen og svare på ubehagelige spørsmål, og vi trenger et samfunnsklima der innbyggerne kan si meningen sin uten frykt.

Men det krever også at de som styrer ikke bruker offerrollen som skjold, og at de som debatterer klarer kunststykket å skille sak fra person.