– Statskog overkjører private eiendommer med enorme ressurser i ryggen

– Statskog overkjører private og matrikulerte eiendommer med lang historikk, og de gjør det med enorme ressurser i ryggen. Det sier Bjørn Magnar og Hilde Vik-Vårhus til Fjell-Ljom.

Familien har sendt en omfattende klage til Statskog, der de mener statens håndtering av deres eiendom Engesvollvollen (Gårds/bruksnummer 16/6) i Hessdalen er både juridisk og forvaltningsmessig uforsvarlig. Paret hevder eiendommen er en fullverdig privat matrikulert og tinglyst grunnenhet, som gjennom generasjoner har vært i privat bruk og besittelse.

Familien har lagt fram to såkalte «Kongeskjøter» som skal bevise at eiendommen er privat, men disse ble avvist av Statskog.

Statskog skal ifølge paret ikke ha lagt fram dokumentasjon som knytter eiendommen til Hesjedal statsallmenning, og henvisninga til Høyfjellskommisjonen av etaten omtales som irrelevant av Vik-Vårhus fordi eiendommen aldri ble behandlet av kommisjonen.

– Høyfjellskommisjonen har aldri befart områdene Statskog hevder å ha rettigheter i denne saken. Det er ikke dokumentert på noe vis. Når vi spør Statskog om det, stikker de hodet i sanden og håper det går over.

Aktiv under krigen

Høyfjellskommisjonen var en dømmende kommisjon, en særdomstol, som skulle fastsette grensene mellom privat eiendom og statens grunn i fjellet. I Hessdalen var det i hovedsak under krigen den var aktiv. Resultatene etter kommisjonen er særdeles omstridt i dette området.

– Utvidelsen i Hessdalen skjedde under krigen, med naziminister Sverre Riisnæs som øverste ansvarlig. Forkjemperne for den private eiendomsretten i regionen, Gunnar Tank og Gunnar Bull-Aakran, var borte – Tank døde, og Bull-Aakran ble skutt – og det gjorde at utfallet ble helt annerledes enn i nabobygdene Tolga, Os og Vingelen, der staten forsøkte det samme. Der beholdt alle eiendomsretten uten unntak, og staten fikk ingenting, påpeker Vik-Vårhus.

Fjell-Ljom erfarer at Hessdalingene måtte møte opp foran det som kunne være nazister under krigen for å føre bevis for at de faktisk eide eiendommene sine. Det er grunnen til at veldig få møtte opp, mener Vik-Vårhus.

– Dermed hviler hele utvidelsen av statsallmenningen i dette området på det som skjedde under tysk okkupasjon, fastslår han.

Såkalt bruksrettsseter

Kai Børge Amdal fra Statskog sier til Fjell-Ljom at de har vært i dialog med Vik-Vårhus vedrørende spørsmålet om eiendomsforholdene i dette området over tid, og har i dialogen redegjort for det som de mener er bakgrunnen for eiendomsforholdene.

– Statskog anser at setra Engesvollvollen er en såkalt «bruksrettsseter» på statsallmenningsgrunn. Dette innebærer at bygningseier har fått anledning til å oppføre en seter ut fra en rett til å bruke arealene, men hvor Statskog er grunneier. 

Statskog sier at siden setra ligger innenfor statsallmenningen, er det som hovedregel en bruksrettsseter.

– Normalsituasjonen for setre beliggende i statsallmenning, er at dette er bruksrettssetre, dersom ikke en dom eller tilsvarende bekrefter noe annet.

Dermed er også bevisbyrden over på de enkeltpersonene som vil bevise at de har privat eiendomsrett, ikke på Statskog, forklarer Amdal videre.

– Da blir det opp til dem å legge fram bevis som sier at deres situasjon er noe annet enn normalen, det vil si en bruksrettsseter.

Ikke eiendomsrett

At denne setra, sammen med en rekke andre setereiendommer i allmenningen er matrikulert med en egen matrikkelenhet, skyldes historiske årsaker, ifølge Amdal.

– En er da tilbake til den tiden da skyldsetting og matrikulering ble gjort som skattegrunnlag. Denne skyldsettinga og matrikuleringen ga ikke uttrykk for eiendomsrett til grunnen.

Han sier at det foreligger en avgjørelse i Høyesterett som illustrerer prinsippet. Dette er en dom fra Høyesterett som ble fastsatt i 2009.

– I den saken fra Øyer gjennomgås den historiske bakgrunn for denne typen setereiendommer, og Høyesterett konkluderer her med at det er bruksretten og ikke eiendomsretten til grunnen som er matrikulert.

Bryter forvaltningsloven

Vik-Vårhus mener Statskogs saksbehandling bryter med forvaltningsloven og mangler både utredning, begrunnelse og kildehenvisninger. Han viser også til Statskog sitt eget «Statskog i Matrikkelen-prosjekt», som stoppet nettopp fordi uklare eiendomsforhold ikke kan tinglyses, noe han mener styrker hans sak.

– Loven krever at bare klart dokumenterte eiendomsrettigheter kan føres i grunnboka. Norsk rett aksepterer ikke å føre uklare eiendomsposisjoner inn i matrikkelen.

Statskog er ikke enig i denne påstanden.

– Statskog vil påpeke at dette utsagnet er direkte feil. Statskog har videreført prosjektarbeidet i Prosjekt EIE samt i ordinær drift, påpeker Amdal.

I klagen til Statskog krever paret Vik-Vårhus full dokumentasjon, ny saksbehandling og umiddelbar stans i alle tiltak som berører eiendommen. De påpeker også at eiendomsgrensene til setra hadde vært kjent i lang tid av tidligere eiere, noe som viser at det faktisk er snakk om en privat eiendom.

Gjelder over 200 eiendommer

Det skal være 200 eiendommer i Holtålen kommune som har samme problemet med Statskog. Vik-Vårhus sier at det ikke burde være slik siden Statskog er et statlig foretak, og at de dermed har også et ansvar overfor innbyggerne.

– De bør ivareta privatrettslige interesser framfor å være et gedigent statlig foretak som bare overkjører vanlige folk.

Vik-Vårhus sier at saken hans mot Statskog kan ses i sammenheng med interpellasjonen i Holtålen kommunestyre tidligere i høst der Fremtida Holtålen ba om at kommunen ordnet opp i sin del av matrikkelen.

Familien Vik-Vårhus mener kommunen må støtte innbyggerne sine og erkjenne at Statskogs opptreden er problematisk. De måtte for øvrig vente i fem måneder før de fikk svar fra Statskog på sin klage, og det skjedde først etter at Fjell-Ljom tok kontakt med foretaket i saken.

Går til retten

Hilde Bendz, en annen grunneier ved Hessjøen hevder kommunen ulovlig endret matrikkelen, fjernet historikk og produserte ugyldige matrikkelkart. I matrikkelen er Statskog nå oppført som eier av mesteparten av setervollen. Hun mener endringene skjedde uten varsel og i strid med lovverket og skal møte Statskog i tingretten senere i desember. 

Vik-Vårhus mener at det er langt flere i samme båt som Bendz og han.

– Folk har brevvekslet med Statskog i 40 år. Det er ressurskrevende, og foretaket håper folk gir opp.

Vik-Vårhus sier at Statsforvalteren og Sivilombudet er neste skritt hvis det ikke blir en løsning på saken nå.

– Holtålen kommune har opplysningsplikt og skal gi all informasjon de sitter på i saken, og statsforvalteren må faktisk bruke tid og sette seg inn i dokumentene, ikke bare avvise den på generelt grunnlag, sier en frustrert grunneier.

Viser til tre dommer

Som hovedargumentasjon i saken med setra til familien Vik-Vårhus viser Statskog til tre dommer. Den første er den mye omtalte Høyfjellskommisjonen.

Eiendomsforholdet til Hesjedal statsallmenning, gårdsnummer 300, bruksnummer 1, ble avklart ved Høyfjellkommisjonens kjennelse 4. oktober 1947. Her ble det også vurdert hvilke arealer innenfor yttergrensene av allmenningen som var privat grunn, forteller Amdal.

– Slår en opp i den avgjørelsen, framgår det av punkt nummer fem i domsslutninga at det her er uttømmende angitt hvilke arealer som var i privat eie, det vil si en fullstendig oppregning av arealer i privat eie. Før han fortsetter:

– Gårdsnummer 16 bruksnummer 6, Engesvollvollen er ikke nevnt under dette punktet, og konsekvensen av dette er at setra dermed ikke er å anse som privat eiendom.

Møtte ikke opp

Spørsmålet om eiendomsforholdene i dette området ble på nytt behandlet av Frostating lagmannsrett i 1999 (sak nummer 98–732 K). I denne saken var også Engesvollvollen part, påpeker Amdal videre.

– Et alvorlig brudd på rettssikkerheten

I denne avgjørelsen ble det fastslått at:

« … ved Høyfjellskommisjonens kjennelse er rettskraftig avgjort hvilke områder som er privat eiendom innenfor de ytre grenser som ble fastsatt for Hesjedal statsallmenning.»

Statskog sier at retten her tar også direkte stilling til, og avklarer betydninga av eventuelt mangelfullt materiale og partsinnsats. Dette kunne for eksempel være at man ikke møtte opp foran kommisjonen under krigen og førte bevis for at sin seter var privat eiendom.

«Om det skulle være slik at manglende særskilt drøftelse for enkelte setervoller og engsletter skyldes mangelfullt materiale og manglende partsinnsats, må like fullt spørsmålet om eiendomsretten til grunnen for alle setervoller og engsletter innenfor de fastsatte yttergrenser anses avgjort ved kjennelsen av 4. oktober 1947.»

Oversatt: Dersom en eiendom ikke ble nevnt eller vurdert i 1947-kjennelsen, anses den likevel å tilhøre Statskog, så lenge den ligger innenfor statsallmenningen.

Burde vært spart

Etter det Fjell-Ljom erfarer betyr det i praksis at en grunneier kan ha fulgt alle lover, gjort alt riktig og sitte på solide eiendomsdokumenter helt tilbake til 1600-tallet, og likevel miste retten til egen eiendom.

Det tyder på at staten gjennom Høyfjellskommisjonens kjennelse har overstyrt disse private rettighetene, og gjort historiske skjøter og matrikkelførte eiendommer til sine egne. 

Med andre ord: Selv korrekt og grundig dokumentert eierskap kan bli tilsidesatt av en statlig beslutning fattet under okkupasjonen.

Statskog påpeker at retten i Frostating-saken der dette med okkupasjonstida også ble brukt som argument, sa følgende:

 «Anførselen om at kommisjonens virksomhet foregikk under verdenskrigen, burde med fordel ha vært spart.»

Statens eiendom uansett

Etter det Fjell-Ljom kjenner til betyr det i praksis at kommisjonen og staten sikret seg eiendommene ved å legge inn en sikkerhetsmargin for egne feil og mangler i arbeidet som ble gjort under krigen og at det er Høyfjellskommisjonen sin generelle vurdering som gjelder, ikke individuell behandling av alle eiendommene. 

Resultatet ble dermed at også eiendommer som ikke ble omtalt eller tilstrekkelig beskrevet i kjennelsen, likevel regnes som statens.

Denne kjennelsen fra lagmannsretten i 1999 danner i dag presedens, hevder Statskog, og det er nettopp dette som skaper utfordringer. Slik regelverket praktiseres av foretaket, kan ikke privatpersoner vinne fram med matrikkelførte eiendommer eller historiske dokumenter, selv når disse er eldre enn utvidelsen som skjedde i 1947, uten å ta foretaket til retten.

Dersom et område ble lagt inn i statsallmenningen gjennom kommisjonens kjennelse, anses det i dag av Statskog som deres eiendom uavhengig av eldre offentlige kilder inntil en ny rettskraftig dom sier det motsatte.

Grunneiere oppfatter denne praksisen som særlig problematisk fordi utvidelsen av området skjedde under naziokkupasjonen, og dermed under unormale forvaltningsforhold. Hvorfor dette er kontroversielt, er omtalt nærmere tidligere i saken.

Det er likevel flere eksempler i regionen på at Statskog har tapt saker som har endt i fortsatt privat eiendomsrett. Blant annet dommer om Hollvollene i Ålen og Ryvollen i Hessdalen på 80-tallet. Dermed finnes det eksempler på at foretaket har tatt feil i sin argumentasjon.

Konkluderer på nytt

Den tredje dommen som Statskog viser til gjelder jordskifteretten. Der ble spørsmålet om eiendomsrett i allmenningen igjen ble forsøkt brakt inn for retten i nyere tid. Jordskifteretten har her på nytt konkludert med at spørsmålet er rettskraftig avgjort i Høyfjellkommisjonen sin kjennelse den 4. oktober 1947, forteller Amdal.

– Oppsummert, så forholder Statskog seg til det som må anses som rettslig fastslått, det vil si at Statskog er grunneier til arealene hvor setra Engesvollvollen tilligger. Arealet er fortsatt en del av Hesjedal statsallmenning, konkluderer både Amdal og Statskog.

Lei av Statskog

Vik-Vårhus sier at han er lei av at Statskog toer sine hender i en sak som angår så mange grunneiere i Hessdalen.

– Derfor oppfordrer jeg alle som sitter på papirer som kan dokumentere privat eiendomsrett til å komme fram med dem, ikke bare sitte på gjerdet. Vi må vise omfanget av denne saken, og rette opp i gammel urett, understreker han.

En presisering:

Statskog mener formuleringen « utvidelsen av området» er uriktig, da de mener kommisjonens arbeid bestod i opprydding og avklaring av eiendomsforhold, der en rekke eiendommer også ble kjent private. 

– Vi kan derfor ikke se at dette kan defineres som en «utvidelse av området», understreker de.

Fjell-Ljom mener at når området i Ålen/Hessdalen i kildene omtales som «et tilleggsfelt til det niende feltet i Høyfjellskommisjonen», innebærer selve betegnelsen at noe er lagt til. Dersom et felt er et tilleggsfelt, er det per definisjon snakk om en utvidelse.

.

– Det har vært vanskelig å gripe fatt i ulovlighetene