Hvem har ansvaret i Ren Røros?
Trond Haugan
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
I et intervju i lokalpressen fastholder nylig avgått
konsernsjef Strømmen Lycke og styreleder Wik at de er helt uskyldige i at
anbudsregelverket ikke er fulgt. Det høres tilforlatelig ut, men ansvaret kan
de ikke løpe ifra. Strømmen Lycke var styreleder både i nettselskapet Viermie
og Ren Røros Batteri AS. Dermed har hun ansvaret. Wik er styreleder for
konsernet Ren Røros, og sitter med det juridiske og overordna ansvaret.
Under bussen
At de to forsøker å kaste andre under bussen, framfor å ta
ansvar, synes jeg er kleint. Deres forklaring henger heller ikke på greip. For
det første; det er helt uansvarlig overfor aksjonærene å ikke gjennomføre et
anbud. Vi snakker om en investeringsramme på til sammen 65 millioner kroner. Det
er svært mye å hente ved å sette leverandører opp mot hverandre i et anbud. Det
er en syltynn forklaring på at de ikke fulgte regelverket for offentlige
anskaffelser. Ren Røros Batteri AS er et datterselskap eid av Ren Røros AS,
hvor Røros kommune er majoritetseier med over 67 prosent av aksjene. Det
framgår i flere intervjuer at hensikten med investeringa er beredskap. Ingen
kommersielle kontrakter foreligger på bestillingstidspunktet. At man fram i tid
har visse planer om å utvikle Ren Røros Batteri AS til et kommersielt selskap,
fritar ikke for å følge anbudsreglene.
Systemleveranse
Så peker de to på nettselskapet Viermie, som er en
monopolbedrift, underlagt terskelverdiene for offentlige anskaffelser. Det de
har anskaffet er ifølge Lycke en svært dyr og kritisk koblingsboks, som en
eneleverandøranskaffelse fra ABB. Her glemmer Lyche at alt henger sammen med
alt. Når man kjøper et BESS-batteri fra Hitachi, så er koblingsboksene deres
proprietære. De har sin egen standard. Et gammelt godt triks for å kunne ta
høyere priser. Når de peker på ABB, så har faktisk Hitachi kjøpt ABB Energy. Så
her hadde man ikke noe annet valg, enn å kjøpe den eneste koblingsboksen som
kunne brukes, til en svimlende sum. Uten koblingsbokser er batteriet verdiløst.
Dette er en systemleveranse og må sees under ett. Da er det direkte simpelt å
skylde på Viermie.
Kinasyndrom
Wik legger stor vekt på at de ikke ønsket å kjøpe batteri
fra en kinesisk leverandør i dagens situasjon. Norske myndigheter har ikke
innført noen restriksjoner på batterier fra Kina. Over en million elbiler er
solgt i Norge. Av de har ca. 90 prosent batterier produsert i Kina. Men det
stopper ikke der. BESS batteriet som Ren Røros har kjøp av Hitachi er også
produsert i Kina. Sikkerhetsargumentet til Wik holder ikke mål, men det høres
betryggende og fint ut. Det er kinesiske CATL, som i hovedsak lager batterier
for energilagring for Hitachi. CATL er verdens største batteriprodusent. De er
også verdensledende på BESS-batterier og har levert slike anlegg opp til 100 MW
til en rekke land i verden. CATL har kontorer i flere europeiske land. Bl.a. UK,
Frankrike, Tyskland og Ungarn, så det er fullt mulig å saksøke de i Europa. Det
er å bemerke at CATL ligger 30–40 prosent under de såkalte «vestlige
produsentene» i pris. Å ikke gjennomføre et anbud kan i verste fall vise seg å
ha kostet Ren Røros og eierne 14 millioner kroner, bare på selve batteriet. I
tillegg har man blitt tvunget til å kjøpe svært dyre koblingsbokser til over
fem millioner kroner. Kinasyndromet til Ren Røros var altså til ingen nytte og
har fordyret kjøpet vesentlig. Hvem har ansvaret?
Hvorfor slikt hastverk?
Lycke og Wik lager et stort nummer ut av at det mangler en
anskaffelsesprotokoll i Viermie på koblingsboksene. Da savner jeg virkelig et oppfølgingsspørsmål;
hvorfor styret og konsernsjef Lyche har satt i gang en anskaffelse som hele
vegen har vært preget av et enormt hastverk? Hvorfor har ikke styret grepet inn
i et rally av en tidsplan?
Styreleder Wik,
er svært opptatt av en manglende anskaffelsesprotokoll i Viermie, men tar selv
lett på at det ikke er gjennomført et anbud på et innkjøp på over 60 millioner
kroner. Han uttaler til Retten: «Første
må jo noen klage på anskaffelsen til Klagenemnda for offentlige anskaffelser,
og vi antar at det ikke er stor risiko for at det skjer.» Det er ikke slik en
styreleder i et offentlig majoritets eid selskap skal vurdere risiko, når straffegebyret
potensielt er over ni millioner kroner. Så får vi håpe at risikoen er bedre
vurdert når det gjelder sikkerheten rundt batteriet. Den er ikke ubetydelig for
innbyggerne på Røros.
