1. mai må ikke stivne til ritual
Isak V. Busch, stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet.
Privat.
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
For mange markerer 1. mai starten på våren og en
etterlengtet fridag i kalenderen. Men bak rød-dagen i kalenderen ligger det en
historie som fortsatt angår oss alle. 1. mai er ikke bare en markering av det
som har vært. Det er også en fortelling om hvem vi er, og hvilket samfunn vi
ønsker å være.
Dagen har røtter i en tid da arbeidsdagen var lang, lønna
lav og sikkerheten minimal. Kampen for åtte timers arbeidsdag handlet ikke bare
om tid, men om menneskeverd. Kravet var enkelt: Arbeidsfolk skulle ha et liv
utenfor fabrikken, tid til hvile, familie og samfunnsdeltakelse. At dette i dag
fremstår som selvsagt, er ikke tilfeldig – det er resultatet av organisering,
solidaritet og utholdenhet.
Derfor er 1. mai viktig også i dag. Rettigheter som tas for
gitt, er ofte de som lettest kan svekkes. Et arbeidsliv i rask endring, preget
av global konkurranse, ny teknologi og mer midlertidighet, reiser gamle
spørsmål på nytt. Hvem har trygghet? Hvem bærer risikoen? Og hvordan sikrer vi
at verdiskapningen kommer flere enn noen få til gode?
I Norge har 1. mai også en bredere betydning. Den forteller
historien om et samfunn som valgte samarbeid fremfor konflikt, og institusjoner
fremfor vilkårlighet.
Trepartssamarbeidet, sterke fagforeninger og et regulert
arbeidsmarked har bidratt til små forskjeller og høy tillit. Dette er ikke bare
økonomiske fortrinn, men demokratiske verdier. Et arbeidsliv der folk blir
hørt, er også et samfunn der flere deltar.
Samtidig må ikke 1. mai stivne til ritual. En levende
markering tåler uenighet og fornyelse. Nye generasjoner har andre erfaringer
enn de som bar fanene før. Nettopp derfor trengs dagen som møteplass – et rom
for å lytte, diskutere og justere kursen.
Internasjonalt er 1. mai også en solidaritetsdag. Mens vi i
Norge markerer med tog og taler, er det mange steder fortsatt risikabelt å
kreve grunnleggende rettigheter. Å huske dette gir perspektiv.
Til syvende og sist handler 1. mai om verdighet og verdien
av fellesskap. Om erkjennelsen av at fremgang sjelden skapes alene. Dagen
minner oss på at rettferdighet ikke er en naturtilstand, men noe som må
vedlikeholdes.
Derfor er 1. mai en viktig dag. Fordi den fortsatt peker
fremover – mot et arbeids- og samfunnsliv der mennesket kommer først.
Det
trenger vår tid.