Kvinnesak på pinner
Publisert
Sist oppdatert
Ane Bakke og Grethe Borchgrevink Alu bruker kveldstimene foran TV-en og andre ledige stunder til å holde liv i en helt spesiell tradisjon.
Snart er det nemlig tid for åtets utdeling av «hussu» i Peder Hjorts gravkapell.
Garnet er hvitt og ubleket som det alltid har vært. Hendene beveger seg raskt og selvsikkert. Blikket trenger knapt å hvile på pinnene.
Ane og Grethe er to av de frivillige som sørger for at Peder Hjort-stiftelsen fortsatt kan dele ut gratis, varme ullstrømper eller hussu til alle som er bosatt på Røros og som vil ha.
Men arbeidet handler om mer enn bare å holde føttene til folk varme. Det er en over 200 år gammel tradisjon som holdes levende.
Opprinnelig grunnlagt av en mann som ville gi kvinner en mulighet til å forsørge seg selv.
Kvinnesaksforkjemper forut for sin tid
I ei tid der sosiale sikkerhetsnett var totalt fraværende, sørget Peder Hjort (1715–1789) for at de som hadde minst, og spesielt kvinner, fikk lønnet arbeid.
Han betalte for håndarbeid som veving og strikking. Stiftelse han opprettet i sitt eget navn har sørget for at kvinner har fått betalt for håndarbeidet lenge ett at han døde.
Til glede for rørosinger som ville holde seg varme på beina.
– Han var veldig tidlig ute med å sørge for sysselsetting for kvinner. Det synes jeg er ganske fantastisk, forteller Ane Bakke. Hun har nylig begynt å strikke for Peder Hjorts stiftelse, og er også gått inn i styret.
Grethe Borchgrevink Alu har strikket for stiftelsen i 15 år. Også for henne er Peder Hjorts framsynte tankegang en stor del av motivasjonen.
– Han var forut for sin tid ved å ta vare på de som kanskje ikke hadde så mye. De fikk muligheten til å tjene til livets opphold ved å strikke eller veve.
Grethe har også et mer personlig forhold til tradisjonen. Hennes grandtante, Pauline Borchgrevink Lien, satt i stiftelsens styre i hele 38 år, fra 1948 til 1986.
– For meg er det artig og viktig å videreføre litt av hennes arv. Når jeg strikker hussu, holder jeg minnet om henne levende, sier hun med et smil.
Dugnadsånd foran TV-en
I dag får ikke damene betalt for strikkinga, selv om muligheten for en liten symbolsk sum på 60 kroner paret fortsatt finnes. For Ane og Grethe er dette pur dugnad.
Og det er ingen liten jobb de legger ned. Siden hun begynte å strikke for stiftelsen i 2011 anslår Grethe at hun har strikket rundt 130 par, hvorav de fleste er lange strømper.
– Jeg tror ikke jeg klarer å strikke en sånn på under en åtte, ni, ti timer, altså, ler Grethe, og legger til at strømpene stort sett blir til foran TV-en eller i passasjersetet i bilen.
– Vår generasjon har vokst opp med dugnad, og vi ser på dette arbeidet som en ren dugnadsinnsats, sier de to.
Et krystallklart råd før bruk
Lørdag 12. september er det igjen klart for den årlige utdelinga av hussu. Alle som har bostedsadresse i Røros kommune kan få utlevert et par håndstrikkede ullstrømper.
I tråd med stiftelsens statutter skjer utdelinga i Peder Hjorts gravkapell. Etter at krypten ble gravd ut og restaurert i fjor, kan man nå se ned på sarkofagen gjennom et stort glassfelt i gulvet.
– Det er en helt spesiell opplevelse å få komme inn der. Det er den eneste dagen i året gravkapellet er åpent for publikum forteller Ane.
Nå håper de at rørosingene kjenner sin besøkelsestid. Samtidig har de et viktig råd til alle som vil sikre seg et par nye hussu. Ettersom garnet er uvasket, lønner det seg for mottakerne å gjøre en aldri så liten innsats før strømpene tas i bruk.
– Det er viktig at de vasker dem ordentlig før bruk. Da blir de myke og gode. Og da blir de mye mer slitesterke enn vanlig ull, understreker Grethe.
Til syvende og sist er de to strikkende damene aller mest opptatt av at strømpene faktisk blir brukt.
– Det er jo viktig at folk kommer og henter strømper. Det er ikke noe vits at vi sitter og strikker dem hvis ingen møter opp. Kommer folk og henter strømper, hjelper de til med å holde stiftelsen i live, avslutter Ane.
