På stedet hvil?
Roar Galaaen
Liv Maren Mæhre Vold
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
I natt lå jeg våken og tenkte over tilværelsen. Det skyldtes nok at blæra begynte å bli full og jeg måtte på klosettet for å lette på trykket. Da jeg krøp under dynen igjen begynte jeg å tenke på hvorfor vi var skapt på en slik forunderlig måte?
Vi lever ikke så lenge heller. Følgelig må vel livene våre være styrt av krefter som vi mangler kontroll over? Tilværelsens gåte har vi nok forsøkt å løse til alle tider, men uten å finne noen god forklaring. Vi hadde nok helst sett at det var mulig å leve evig, og ikke behøve å tilpasse oss forholdene rundt oss hele tiden.
Uansett kan det neppe være noen tvil om at vi er en del av alt annet biologisk liv som finnes på Jorden. Det som skiller oss fra den gemene hop er vår intellektuelle utrustning. Det er ingen tvil om at det var vi som fant opp atombomba og kunstig intelligens!
Og gudskjelov og takk for at det ikke var noen andre! For eksempel sjimpansene som er våre nærmeste slektninger i dyreriket. Fysisk sett er vi temmelig like. De blir 50–60 år gamle og samler seg i flokker som de forsvarer.
Ja dette med å måtte forsvare seg mot fiender er tilsynelatende noe som preger alt biologisk levesett, Ikke minst er det godt synlig krigshandlingene som nå pågår i Midtøsten og Ukraina.
Selv ikke i vår opplyste tid kan det se ut som vi mennesker er i stand til å endre levesett og unngå voldshandlinger. Noe som har vært praktisert lenge, er troen på at det finnes en Gud eller guder som står bak det hele, og som kan være oss til hjelp. Troen har ført til at det har blitt opprettet mange religiøse menigheter rundt omkring på kloden. Men til tross for at menighetsarbeid har eksistert i hundrevis av år, så ser det ikke ut til å ha endret livsførselen vår så mye.
Sett utenfra skulle en tro at vi mennesker var i stand til å skape fred og fordragelighet rundt oss, siden vi helst vil leve gode liv i fred og harmoni. Men så langt ser det ikke ut til at vi har lykkes så godt med våre bestrebelser. I verste fall kan det bety at vi er ute av stand til å skape noe nytt og revolusjonerende i en stor verden hvor det kan vise seg at vi ikke betyr så mye i den store sammenhengen.
