Aursunden Antifa

Det er drøyt et år siden Donald Trump tok fatt på sin andre presidentperiode. På denne tida i fjor var jeg dum nok til å være aleine med en radio og en svart hund. Fra radioen strømmet gamle melodier; det låt som noe fra 30-tallet:

Elon «Heil» Musk fikk et eget departement for å gå løs på det sivile samfunnet med motorsag: Helse, utdanning og ikke minst sektorer Trump liker spesielt dårlig, som internasjonal utvikling og bistand. På sin første dag på kontoret sa Trump «takk for sist» ved å benåde nesten samtlige av de voldelige kuppmakerne fra storminga fra kongressen. Samtidig gikk startskuddet for en historisk omfattende og brutal deportasjonskampanje, som i tillegg har ført til minst to drap på uskyldige sivile. En gruppe presidenten har vært særlig opptatt av, den klart minste og mest sårbare minoriteten i landet – transfolk – har blitt fratatt livsviktig helsehjelp, mista retten til pass og reisedokumenter samt retten til å gjøre militærtjeneste, og er generelt per presidentordre ikke lenger «eksisterende» i USA. Fredsfyrsten har også beordra enestående folkerettsstridige angrep på selvstendige stater som Iran og Venezuela, stramma kvelertaket på Kuba, lansert en plan om en palestinerfri luksusresort på Gaza, og trua med å annektere Grønland. Men Trump er også i krig med alt han til enhver tid måtte definere som indre fiender: fagforeningsfolk, aktivister og meningsmotstandere. Denne indre fienden har han talende nok definert som Antifa. Men Antifa er ingen organisasjon eller formalisert gruppe, og egentlig bare en forkortelse for «antifascistisk». Hva er du når du utpeker antifascister som hovedfiende, mon tro?

Hvis det finnes et system i galskapen, er det kanskje en målretta demontering av alt som heter kollektive ordninger og fellesskapsinstitusjoner, samtidig som opposisjonelle og minoriteter pekes ut som syndebukker og samfunnsfiender.

På denne tida i fjor, visste vi ikke alt vi vet i dag. Men det var overtydelig varsla. Det farlige med Trump er som kjent ikke at han lyver, men at han gjør som han sier.

Så der satt jeg altså aleine med en radio og en svart hund. «Svart hund» er en mye brukt metafor på depresjon. Men denne hunden var høyst virkelig og måtte luftes. Omtåka og svett av framtidsdystopisk angst og sorg, tok jeg den svarte hunden med på tur. Det hjalp litt. Det er lurt å lufte sin svarte hund, enten den er metaforisk eller ekte.

På veg hjem ble jeg ropt inn i min gode nabos garasje. I garasjen satt fire kjerringer i et hav av bjørkegreiner og bandt fastelavnsris, slarva og drakk kaffe. Det er Sanitetskvinnene som driver med dette, det har de gjort siden 1946, og inntektene fra salget går til kvinnehelse.

På veg hjemover med den svarte hunden, og et bjørkeris fullt av fargerike fjær i favnen, tok humøret seg vidunderlig opp. Det handlet sikkert litt om frisk luft, en trivelig prat og en kopp kaffe. Men aller mest skyldtes det en plutselig, frigjørende, munter tanke: Dette er det Trump og hans bande hater og frykter aller mest: Mennesker som møtes og gjør en felles innsats for noen andre enn seg selv, mens de har det fint sammen. Så enkelt. Det er dette han er redd for. Dette er antifascisme.

Hvis ICE skulle komme til Aursundgrenda, er jeg sikker på at det hadde blitt sving på bjørkerisene.

– Hestlauhaugen