Helsevesenet – har vi mistet noe på vegen?

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg er veldig takknemlig for et langt og givende doktorliv. Samtidig er jeg bekymret for alt det vonde jeg leser om i dagens helsevesen, og det jeg selv observerer. Jeg leser om et mangelfullt tilbud til funksjonshemmede i Trondheim kommune, om uverdige forhold på sykehjem og i hjemmetjenesten og om en travel sykehusverden.

Det er da jeg spør meg: Har vi egentlig fått et bedre helsevesen? Flere overlever, men har det skjedd noe med grunnverdiene som helsevesenet bør bygge på? Hvilke konsekvenser har nedbygginga av institusjonsplasser hatt, ikke minst for tilbudet i psykiatrien? Har helsepersonell fått bedre arbeidsvilkår og mer tid for å kunne lytte til mennesket bak diagnosen? Har økt bruk av datahjelpemidler gjort helsepersonell bedre som behandlere? Mister vi noe i relasjonsbygginga i pasientmøtene med økt skjermbruk? En venn av meg fortalte at fastlegen hadde sett han i øynene to ganger under konsultasjonen, en gang da han kom og en gang da han gikk …

Jeg har allikevel ved alle mulige anledninger unnskyldt helsepersonell når de klandres for sin travelhet og sitt skjermfokus. Jeg vet at svært mange innen helse og omsorg ville ha jobbet under andre vilkår med mer tid og maksimalt søkelys på de menneskene de møter. Jeg unnskylder ikke de som legger premissene for hvordan helsepersonell kan få utøve sitt arbeid. Gi fastleger og annet helsepersonell tida tilbake og ikke overless de med stadig nye oppgaver uten å øke kapasiteten.

Jeg mener at tankegangen til New Public Management (NPM) i for stor grad styrer vårt helsevesen. Interessant nok fant jeg en artikkel Jonas Gahr Støre skrev i Dagsavisen i 2019 under tittelen «New Public Management må ut». Jeg siterer: «Vi må bytte ut «New Public Management» med en tillitsreform – en styring av offentlig sektor bygget på nærhet til brukeren, respekt for fagfolk og involvering av de ansatte». I all beskjedenhet, statsminister, det er som jeg skulle sagt det selv. Jeg har stor tillit til vår statsminister og de gode intensjonerom en «tillitsreform» nevnt i samme artikkel, men hvorfor får vi det ikke til? 

Fortsatt overstyrer økonomiske hensyn svært ofte faglige argumenter. Jeg har prøvd å gjøre meg til talsmann for betydninga av rehabilitering etter sykdom. Vi investerer store summer i medisinsk behandling, men «noen», mer opptatt av økonomi, glemmer kanskje at et reddet liv også skal leves? Jeg er lei av å høre ordene effektivisering og rasjonalisering. Når skal vi begynne å snakke mer om livskvalitet og menneskeverd, og når skal vi få en motpol til «verdiene» som i dag bestemmer?

Hvis jeg som doktor hadde uttrykt et ønske om at noen skulle bli syke, hadde jeg mistet lisensen. Mer forsiktig formulert så er jeg overbevist om at hvis en del politikere hadde fått kjenne på kroppen hvordan det er å være pasient, ville det ha endret forståelsen, og også bedret tilbudene. Skal vi oppnå endring, så må vi begynne å velge politikere som viser vilje til å verdsette andre verdier og mål enn de som nå gjelder, og legge til rette for å oppnå disse. Jeg tror alle politiske partier ønsker å satse på helse og velferd, men politiske debatter ender svært ofte i en diskusjon om hvem som bevilget mest når de satt i regjering. Dette handler om mer enn økonomi, kjære politikere. Det handler om verdisyn.

Vi trenger ledere, også i kommunal forvaltning, som har praktisk erfaring fra det området de skal lede og som forstår hva det handler om. Da er det ikke sikkert at universitetsutdanningmed master er det viktigste, men erfaringa fra for eksempel å ha stått ganske alene på en sykehjemsavdeling og kjent på de uoverkommelige oppgavene og den dårlige samvittigheten overfor de menneskene man ikke kunne hjelpe. Det er «tjenestetilbudets» virkelige ansikt.

Når det gjelder forholdene på sykehjem har jeg laget meg et tankeeksperiment. Jeg regner meg selv som sånn noenlunde kognitivt intakt. Hva ville skjedd med meg, fysisk og mentalt, hvis jeg ble innlagt på sykehjem i nåværende tilstand og ble foret med vafler til lunsj og dusjet en gang i uka? Hva med min verdighet hvis det «gikk galt» og jeg skulle ligge å vente i timevis på at noen hadde tid til å skifte? Hva hvis det ikke var kapasitet til å ta meg opp den dagen? Alt dette skjer daglig, og det fortsetter trass alle fagre løfter om endring. Eldre trenger fullverdig ernæring og stimulering. Et liv levd i verdighet må også kunne avsluttes med størst mulig grad av verdighet og ikke med full bleie!

Jeg forstår at vi står overfor store utfordringer framover og også må jobbe annerledes, men jeg savner verdidebatten som må ligge til grunn for endringene. Til da, ja, vi har mistet noe!