Fjell-Ljom mener:
Løgn, forbannet løgn og statistikk
Faksimile fra Fjell-Ljom 27. februar 1975.
27. februar 1975 var en av antakelig mange ganger Fjell-Ljom skrev om mobbing i Røros-skolene. En rapport skrevet av tre skolefolk i en oppgave om spesialpedagogikk, pekte på at det var blitt et «meget tøft klima» i skolene, og at en som lærer risikerte å møte på problemet allerede i småskolen.
Det er ingen grunn til å tro at mobbing ikke eksisterer i Røros-skolen i dag. Det tyder ikke minst tilbakemeldingene på etter vår artikkel søndag. Utfordringa er at ingen vil fortelle. Frykten for å «snitche» gjør at både elever og foreldre velger å tie. Når man i tillegg bruker nasjonale tall for å beskrive en lokal utfordring, er det i beste fall å forkle problemene. Det er bare to år siden Røros flommet over av grønne hjerter mot mobbing. Det var en mer eller mindre unison enighet om at mobbing ikke hørte hjemme på Røros.
Faklene har slokket, papirhjertene er plukket ned. I praksis er hverdagen for mange helt annerledes enn det vi alle var enige om. Det er ingen grunn til å tro at det ikke foregår mobbing, verken blant barn eller unge. Vi vet det gjør det. Problemet forsvinner ikke ved å skjule det bak statistikker. Det finnes som kjent tre former for løgn; løgn, forbannet løgn, og statistikk.
Hvor går egentlig grensa for mobbing? Hvor ille må det være før man sier fra, og hva skjer når man gjør det? Om ingenting endrer seg, og det skjer igjen og igjen, slutter man å si ifra. Derfor er saken fra 1975 like relevant i dag. Mobbinga er ikke et skoleproblem, det er et samfunnsproblem.
Utfordringa er ikke skolens alene, de sliter nok som det er med ressursmangel til alt en skole skal bidra med til våre barns oppvekst. Den hører like mye til hjemme i foreldregruppene, i fritidsaktivitetene, og i kommentarfeltene på sosiale medier. Unge har gode lærere i mange voksne – i hvordan man ikke skal oppføre seg mot andre.
Tallene forteller ikke hele historien.
