Den økonomiske situasjonen ved Røros skole er til bekymring
Ill.foto.
Henrik Langgård
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
I flere år har FAU vært vitne til at den økonomiske situasjonen ved Røros skole er blitt stadig mer krevende. Skolen balanserer så vidt på lærernorm, når man ser hele kommunen under ett. Men det finnes ikke lenger økonomi til vikarer, og det betyr at den faktiske lærertettheten er under lærernorm på flere trinn ved sykefravær.
I budsjettforslaget for 2026 vil skolene ha et nedtrekk på 2 millioner, og når vi ligger så akkurat på lærernorm som vi gjør, hvordan vil dette påvirke våre barns skolehverdag framover?
Det er ikke en automatisk sammenheng mellom mobbing og økonomi/ressurser, men høyere tetthet av ansatte, både lærere, miljøarbeider og øvrige ansatte vet vi bidrar positivt, både når det kommer til å kunne forebygge mobbing, og til å kunne oppdage og gripe inn i situasjoner når de oppstår.
I FAU ser vi at vi hvert år må engasjere oss spesielt rundt budsjettforhandlingene for å prøve å sikre skolen et absolutt minimum av ressurser for å kunne drive forsvarlig og innenfor lovkrav. Dette minimumsnivået innebærer bl.a. at det ikke ligger ressurser til vedlikehold av noen av skolebyggene ved Røros skole. Som FAU kan vi ønske oss at kommunestyret setter «langlysene på» og prioriterer å skape sterkere og mer forutsigbare rammer for skolesektoren. Samtidig vil vi komme med en oppfordring også til stortingspolitikerne. Til å være blant verdens rikeste land er det påfallende hvor fattige norske skoler og barnehager er blitt, og det samme gjelder helse- og omsorgssektoren.
Dette er ikke et Røros-problem, men en nasjonal systemsvikt som må adresseres på høyere nivå. Situasjonen ved Røros skole er ikke bærekraftig. Våre barn har bare én skoletid, og vi har et felles ansvar for at den tiden fylles med kvalitet, trygghet og tilstedeværende voksne.
Derfor ber vi politikere, lokalt og nasjonalt, om å ta denne utviklinga på alvor og sikre stabile og tilstrekkelige rammer. Vi skylder barna våre mer enn å år etter år styre etter krisebudsjetter. Nå trengs langsiktighet, prioritering og politisk vilje.
