Er det underlig man surner litt iblant?

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Sur var jeg da E-verket skifta navn. Den kampen er tapt. Jeg er fortsatt sur for Værket, men regner også det som et tapt slag. 

Så er jeg like sur fordi Ren Røros ikke vil ha meg dit. Jeg skulle signere en protokoll for aksjonærforeninga og jeg har ikke scanner, ikke kan jeg scanne heller, så jeg dro ut til Ren Røros og gikk glad og fornøyd inn to dører som åpnet seg vennlig da jeg kom bort til dem. Der var vennligheten slutt. Ikke et levende menneske å se, heldigvis ingen døde heller. Bare en plakat med et telefonnummer jeg skulle ringe etter hvem jeg hadde avtale med og en QR-firkant. 

Jeg hadde ingen avtale med noen og sto og venta leeenge! Til slutt skrek jeg et jungelhyl. Da kom det en kjekk ung mann ut fra Infonett og spurte hva jeg ville. Jeg sa at jeg skulle skrive navnet mitt på et ark og at de skulle scanne det inn i protokollen. Han så ut som om han kunne scanne. Sjefen er opptatt i et styremøte, sa han. Jeg trenger da ikke sjefen sa jeg, få et ark av deg så skriver jeg. Jeg fikk en post-it lapp. vi ble enige om at hvit var best. Jeg skrev og sa takk, tror jeg. Dere må få dere en blid dame på forværelset, sa jeg. Det var sjølsagt idiotisk, jeg skulle sagt en blid person. 

Nok om det. Dermed dro jeg hjem. Etter en stund ringte mobilen, en annen ung mann som snakket saaakte og TYDELIG. Det kunne ikke gjøres slik, jeg måtte kontakte Even Erlien, han hadde protokollen og han var ikke ansatt hos dem. Han gjentok 3 ganger at jeg måtte kontakte Even. Jeg sa at jeg kjente Even godt og skulle gjøre det. Da var jeg LITT irritert og sa at han ikke behøvde å si det flere ganger. Så la jeg på. 

En gang for noen år siden, kom jeg til et møte som Even leda om historiske og verneverdige ting på Røros. Jeg kom sammen med Kirsti Jorde. Hun er en av de morsomste personer jeg har kjent. Da sa Even: så flott at dere to kommer, dere er jo historiske og verneverdige begge to. Vi ble smørblide begge to!!!

Ellers er veiene like hullete og nifse å kjøre. 2. påskedag dro jeg med datter og datterdatter på lysttur rundt Aursunden. Det ble ikke lystig. Like ved mitt hus ute på Falunveien er det en hump som er tydelig merket. Nå er humpen borte, men merkene står der. Noen burde flytta disse til et sted de trengs. Like ved Kojan er det for eksempel en mye verre hump, nærmest en grøft over hele asfalten. Og flere slike er det rikelig av. Feristene er rene silkeveien i forhold. Og Kalsa Gårdsbakeri var ikke åpent heller. Ingen vidunderlig Ingerlemse og perfekt kaffe! Vi var vonbrotne alle tre. 

Godt A. Spangen ikke var med, han påsto milten hans løsna på forrige Harrytur. Vi kom da hjem igjen og ingen nyrer eller milter, var løsna, rart nok. Bilen derimot, står i garasjen og venter på time. Og regning. Jeg har et utmerket forhold til min faste bildoktor. Han ler aldri av meg, i hvert fall ikke så jeg ser det. 

I fjor høst kom jeg med det jeg trodde var helårsdekkene for å ordne bilen for vinteren. Da jeg kom for å hente bilen, sa Morten: det blir ingenting å betale, du hadde på helårsdekkene, så du har kjørt med de i sommer. Ikke en antydning til et smil. Takk. Nå kom jeg med sommerdekkene, men ikke betaling nå heller; jeg hadde tatt med to dekk til denne bilen og to til min elskede gamle Cabriolet! Ansiktet like alvorlig nå også. Så nå står den fillerista bilen klar for reparasjon. 

Skulle ønske de som har ansvar for veiene tok regninga.