Hvorfor «Fjellrevspeilet» må ha betydning for barns helse

Dette er et åpent brev, sendt til Helse- og omsorgsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Statsministerens kontor, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet – Bufdir, Barnevernstjenesten for Holtålen, Røros og Os, Mattilsynet, Folkehelseinstituttet, Statsforvalteren i Trøndelag, Røros kommune, Justis- og beredskapsdepartementet, Finansdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, Klima- og miljødepartementet, Kommunal- og distriktsdepartementet. Meninger i teksten står for skribentens regning. 

I Norge mottar fjellrev systematisk og tilpasningsbasert miljøvurdering. Barn mottar det ikke. 

Denne kontrasten er ikke retorisk. Den er faktabasert – og den har betydning. 

Hva skjer med fjellrev 

Fjellrev (Vulpes lagopus) overvåkes gjennom et koordinert, vitenskapelig system på tvers av Norge, Sverige og Finland. Dette omfatter: 

● Individuell identifikasjon og langsiktig sporing (inkludert GPS-telemetri). 

● Miljøkartlegging av vann, byttedyr og habitat. 

● Biologisk prøvetaking (pels, avføring, vev eller blod der relevant). 

● Tilpasningsbasert overvåking – nye funn endrer direkte forvaltningspraksis. 

● Aktiv inngripen når risiko oppdages (f.eks. fôringsstasjoner, rødrevkontroll, habitatbeskyttelse). 

● Fullstendige obduksjoner når dyr blir funnet døde. 

Dette er ikke sporadisk observasjon. Det er longitudinell eksponeringsvurdering knyttet direkte til handling. Norske forskningsinstitusjoner beskriver dette som tilpasningsbasert overvåking: når miljøforhold endres, tilpasses overvåkinga, og forvaltninga responderer. 

Et praktisk poeng om geografi 

For vilt behandles lokasjon som data. GPS-sporing og kartlagte risikolandskap er standard. 

Hvis vi kan kartlegge risikolandskap for rev, kan vi kartlegge eksponeringslandskap for barn. Foreldre bruker allerede GPS og geofencing i dagliglivet via telefoner og wearables. Offentlig sektor har kapasitet til å anvende samme spatiale logikk på miljøhelse – markere kjente forurensningssoner og gjøre oppstrøms risiko synlig – men for barn mangler denne beskyttende kartlegginga. 

Hva skjer med barn 

For barn er logikken ofte omvendt: 

● Atferd utløser vurdering. 

● Vurdering utløser diagnose. 

● Diagnose utløser medisinering. 

● Miljøet blir tidligst et ettertanke. 

Miljøvurdering er sjelden oppstrøms. Biologisk eksponeringsmåling utføres sjelden. Blandinger av toksiske metaller, metallbiter og andre nevrotoksiner antas typisk – de måles ikke. Barn vurderes etter at symptomer oppstår, ikke før eksponeringer er forstått. 

Hvorfor denne forskjellen har betydning 

Miljøeksponeringer trenger ikke å forårsake akutt forgiftning for å ha betydning. Vitenskapelig litteratur viser at eksponering for toksiske metaller, metallbiter og deres blandinger kan påvirke nevro-utvikling gjennom epigenetiske mekanismer – endre regulering av gener under sensitive utviklingsvinduer uten å endre DNA-sekvensen. 

Disse effektene er ofte kroniske, kumulative og usynlige: 

● Effekter kan være forsinkede. 

● Effekter kan være subtile – kognitive eller atferdsmessige skift snarere enn grov patologi. 

● Effekter kan feilklassifisertes som rent atferdsmessige eller utviklingsmessige tilstander. 

Når eksponeringsveier er usynlige, blir måling essensiell. Fjellrev behandles etter denne logikken. Barn stort sett ikke. 

Autisme: Fremadstormende struktur, ikke tilfeldighet 

Moderne forskning behandler autisme i økende grad ikke som en enkelt tilfeldig hendelse, men som et heterogent utfall der genetikk og miljø interagerer. 

En Nature Genetics-studie fra 2025 av Litman et al. brukte beregningsbiologi til å dekomponere denne heterogeniteten, og identifiserte fire distinkte fenotypiske klasser av autisme. Som oppsummert i Washington Post: 

«Det finnes noen høypåvirkende mutasjoner som alene ser ut til å føre til autisme. Men forskere mistenker nå at flertallet av tilfellene oppstår fra en mer subtil genetisk arkitektur – vanlige varianter spredt i befolkninga som, i visse kombinasjoner og under visse miljøforhold, kan endre utvikling.» 

Dette omdefinerer nevro-utviklingsforhold som bio-miljømessige utfall. Det understreker at manglende måling av miljøeksponering fjerner et nødvendig forklarende lag. 

Bevis fra norske data (MoBa) 

Norske befolkningsdata støtter denne bekymringa. En studie, Metal and essential element concentrations during pregnancy and associations with autism spectrum disorder and ADHD in children, ledet av Folkehelseinstituttet (FHI), ved bruk av MoBa-kohorten (Mother, Father and Child Cohort Study), fant assosiasjoner mellom gestasjonsnivåer av metaller og både autisme spektrum lidelse (ASD) og attention-deficit/hyperactivity disorder (ADHD). Studiens konklusjon gjengis nedenfor. 

«5. Konklusjon: Resultater fra denne studien viser flere assosiasjoner mellom nivåer av metaller og elementer under graviditet og ASD og ADHD hos barn. 

De mest bemerkelsesverdige involverte arsenikk, kadmium, kobber, kvikksølv, mangan, magnesium og bly. De målte blodnivåene av toksiske metaller stemte overens med tidligere studier av gravide kvinner i Norge og andre europeiske land (Haug et al., 2018), noe som indikerer at selv befolkningsnivåer av disse forbindelsene kan ha negativ påvirkning på nevro-utvikling. Siden vi observerte hovedsakelig likheter blant metallenes og elementenes påvirkning på ASD og ADHD, kan det være at de to lidelsene deler noen nevrokjemiske og nevro-utviklingsmessige veier. Resultatene fra denne studien krever videre undersøkelse og replikasjon, samt studier av kombinerte effekter av metaller/elementer og mekanistiske underliggende årsaker.» (Kilde: Skogheim T.S. et al. (2021). https://doi.org/10.1016/j.envint.2021.106468) 

Hvorfor denne forskjellen har betydning 

Miljøeksponeringer trenger ikke å forårsake akutt forgiftning for å ha betydning. Vitenskapelig litteratur viser at eksponering for toksiske metaller, metallbiter og deres blandinger kan påvirke nevro-utvikling gjennom epigenetiske mekanismer – endre regulering av gener under sensitive utviklingsvinduer uten å endre DNA-sekvensen. 

Disse effektene er ofte kroniske, kumulative og usynlige: 

– Effekter kan være forsinkede. 

– Effekter kan være subtile – kognitive eller atferdsmessige skift snarere enn grov patologi. 

– Effekter kan feilklassifisertes som rent atferdsmessige eller utviklingsmessige tilstander. 

Når eksponeringsveier er usynlige, blir måling essensiell. Fjellrev behandles etter denne logikken. Barn stort sett ikke. 

Barnevernet og oppstrømsansvar 

Barnevernsloven (§ 1-1) fastslår: 

«Lovens formål er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid.» 

Når Røros barnevernstjeneste nylig svarte på dokumenterte vannkvalitetsbekymringer med at informasjonen var «utenfor vårt ansvarsområde», avdekket de et strukturelt gap. 

Miljørisikovurdering er ikke utenfor mandatet når helse og utvikling kan påvirkes – det krever kun samarbeid med kompetent ekstern ekspertise. Hvis miljøeksponeringer kan forme nevro-utvikling, faller oppstrømsvurdering klart innenfor intensjonen i barnevernsloven. 

Proportionalitetsproblemet 

Når et samfunn krever: 

– Høyere bevisstandarder for vilt enn for barn, 

– Mer biologiske data for dyr enn for menneskelig utvikling, 

– Raskere miljøinngrep for rev enn for familier, 

er det ikke et omsorgsfeil – det er en vurderingsrekkefølge-feil. 

Når måling svikter: Fjellrevspeilet 

Fraværet av omfattende overvåking kan ikke ses isolert. Det eksisterer innenfor en bredere miljøkontekst formet av både Norges geologiske arv og industrihistorie. 

Visse regioner inneholder naturlig forhøyede metallnivåer på grunn av underliggende mineralformasjoner, mens andre – som Røros og tilsvarende belastede samfunn – bærer den kumulative arven fra århundrer med utvinning, smelting og atmosfærisk nedfall. 

I disse områdene er forurensning både diffus og vedvarende, beveger seg gjennom luft, jord og vann lenge etter at industriell aktivitet har opphørt. Der slike historier møtes med hull i miljømålinger, blir resultatet ikke bare ufullstendig data, men et svikt i preventiv forvaltning. 

Testing og måling er ikke synonymt 

Måling kvantifiserer, definerer usikkerhet og muliggjør vurdering av temporale og spatiale trender. Uten systematisk måling kan myndigheter ikke pålitelig fastslå hvilke kontaminanter som er til stede, i hvilke konsentrasjoner eller i hvilke kombinasjoner. 

Når administrativ beroligelse erstatter kvantitativt bevis, overføres uerkjent miljørisiko til lokalbefolkninga – og plasserer barn i faresonen. 

Det som ikke måles: Testsett B og trygghetsantakelsen 

I 2025 implementerte ikke Røros drikkevannsovervåkningsprogram det fulle analytiske settet («Testsett B»). Som resultat ble brede kategorier av toksiske metaller, metallbiter, organiske kontaminanter og deres blandinger ekskludert fra analyse. De utelatte parameterne inkluderer: 

● Pb., B, Cd, Cu, Cr, Hg, Ni, Se, Fe, Al, Mn, Na; ammonium, nitrat, nitritt; bromat, cyanid, fluorid, klorid, SO₄; tetrakloreten, trikloreten, trihalometaner, TOC og pesticider (individuelle + totale). 

● Arsenikk (As) – en metalloid med veldokumentert nevro-utviklingstoksisitet – er fraværende fra alle Røros testrammeverk til dags dato. 

Denne utelatelsen handler ikke om ulike terskler, men om prosedyre- og teknisk utilstrekkelighet. 

Vitenskapelig kontekst 

Vitenskapelig bevis viser at kronisk, lavnivå eksponering for metaller, metallbiter og deres blandinger forstyrrer nevro-utvikling gjennom epigenetiske og nevrokjemiske mekanismer. Disse effektene utvikler seg stille, ofte uten akutte symptomer, og kan senere manifestere seg som varige kognitive eller atferdsmessige underskudd. Den irreversible naturen til disse utfallene understreker behovet for tidlig anerkjennelse, beskyttelse og inngrep før skade inntreffer. 

Denne konteksten gjør fjellrevspeilet uunngåelig. 

Vilt som preventiv vitenskap 

I viltvern anvender Norge allerede eksponeringsbasert toksikologisk vurdering for å forutse og forebygge skade i regioner påvirket av naturlige geokjemiske kontaminanter. Forskere som studerer fjellrev og andre siktarter anerkjenner at elementer som biotilgjengelig mangan, selv om usynlige, må måles for å forstå eksponeringsdynamikk og beskytte økologisk helse. 

Likevel i samfunn belastet ikke bare av naturlige bakgrunnsnivåer, men av århundrer med industriell forurensning – som Røros, der kobbergraving, sulfidmaltssteking og smelteverksutslipp har frigjort vedvarende toksiske metaller i mer enn tre århundrer – anvendes sjelden samme preventive logikk på menneskelig helsevern. 

Persisterende utfordringer i berørte regioner 

Denne utfordringa er ikke en anomali. Liknende miljøbelastninger vedvarer på tvers av Norges historisk og industrielt påvirkede regioner, der restmetaller fra gruvedrift og smelting forblir aktive i jord, sedimenter og vannveger. 

Arv-forurensning fra fjernnedfall og malbearbeiding sirkulerer fortsatt gjennom lokalmiljøet. Sesongmessig uttørking og mekanisk forstyrrelse resuspenderer fine partikler, og holder arsenikk, bly, mangan og andre toksiske stoffer i bevegelse – og i dagliglivet. 

Pågående eksponeringer 

Disse eksponeringene er pågående, ikke historiske. 

Når eksponeringsvitenskap beskytter vilt mot nettopp disse overføringsmekanismene, men forblir fraværende for familier som lever i forurensede samfunn, blir inkonsistensen dyptgripende – ikke bare metodisk, men etisk. 

Fjellrevspeilet: Et spørsmål om plikt.

Fjellrevspeilet reiser derfor et essensielt spørsmål om offentlig plikt: 

Hvordan kan noe system hevde å beskytte og ta vare på barn som lever midt i forhold som kan true deres helse og utvikling, hvis det avviser å måle nettopp de stoffene som forårsaker slik skade? 

Administrativ beroligelse vs. miljøvitenskap 

Kontrasten i brevets sentrum er ikke abstrakt; den er personlig, dokumentert og institusjonell. 

Ved et politisk møte i Røros kommunes formannskap – rapportert av Fjell-Ljom – adresserte kommunens tekniske myndighet, Dag Øyen, bekymringer om mangan i drikkevann. Ifølge Fjell-Ljom uttalte han: 

« … at mangan kan farge vannet, men er ellers harmløst for mennesker.» (Fjell-Ljom, 2025) 

Manglende fagkompetanse 

Denne uttalelsen kom ikke fra toksikolog, lege, nevrovitenskapsmann eller folkehelseekspert. Den kom fra en kommunal teknisk administrator som talte i et politisk forum. Den kommunale tekniske myndigheten er ikke forsker eller medisinsk kvalifisert; han har intet mandat til å vurdere nevro-utviklingsrisiko, epigenetisk sårbarhet eller prenatal følsomhet for manganeksponering hos barn. 

Likevel fungerte hans beroligelse som et de facto medisinsk skjønn. Vitenskapelig er denne resonnementet uholdbart. 

Geokjemisk realitet 

Geokjemien, fraværet av vannbehandling (bortsett fra UV), og mangel på manganspecieringsdata gjør det høyst sannsynlig at oppløst mangan i Røros drikkevann forekommer primært som divalent Mn²⁺ – usynlig, umerkelig ved farge, lukt eller smak. Denne biotilgjengelige formen er nevrotoksisk og i stand til å forårsake nevro-, utviklings- og epigenetisk skade på fostre, spedbarn og små barn. 

Fraværet av synlige indikatorer er ikke bevis på trygghet; det er nettopp derfor vitenskapelig måling kreves. 

Administrativ beroligelse vs. lovfestet plikt (Drikkevannsforskriften §§ 22 og 24) 

Tilgjengelige dokumenter viser et sammenbrudd mellom administrativ beroligelse og lovpålagt vitenskapelig respons i Røros kommunes håndtering av manganforurensning i drikkevann. 

Intern korrespondanse bekrefter at kommunens høyerestående helse- og tekniske tjenestemenn ikke var i dialog om overskridelser av manganaksjonsgrenser i mer enn fem år. Dette sviktet impliserer direkte §§ 22 og 24 i drikkevannsforskriften. 

§ 22 krever tiltak når grenser overskrides for å redusere helserisiko. § 24 krever varsling til Mattilsynet og tidsnær offentlig informasjon når avvik kan utgjøre helsefare – slik at beboere kan iverksette beskyttelsestiltak. 

Slike tiltak inkluderer eksplisitt å unngå bruk av forurenset springvann til morsmelkerstatning, for gravide eller kvinner som planlegger graviditet, og til aerosolgjørende bruksområder som ultralydsfuktere. 

Diffusert ansvar 

I stedet ser ansvar ut til å ha diffundert på tvers av administrative silotanker. Den kommunale tekniske myndigheten uttalte offentlig at mangan «kan farge vannet, men er ellers harmløst for mennesker» – et påstand i strid med etablert toksikologi, nasjonale retningslinjer og FHI-knyttet forskning om mangannevrotoksisitet. 

Samtidig bekrefter intern korrespondanse fra kommuneoverlegen fravær av dialog med tekniske tjenester eller Mattilsynet over en tiårsperiode, til tross for dokumenterte overskridelser av manganaksjonsgrenser. 

Administrativt vs. lovpålagt handlingsplikt 

Dette måle-gapet forsterkes av et administrativt koordineringsgap. 

I korrespondanse relatert til min FOIA-forespørsel uttalte Røros kommuneoverlege (Marius Kaland) at intern koordinering og varsling til Mattilsynet «framstår ikke relevant» fordi det ikke har vært dialog mellom hans kontor og teknisk enhet eller Mattilsynet «så langt jeg kan se» de siste ti årene. 

Denne uttalelsen er vanskelig å forene med drikkevannsforskriftens logikk: overskridelse av aksjonsgrenser utløser plikter til å handle, dokumentere tiltak og varsle kompetente myndigheter (§§ 22 og 24). Når det kan foreligge helsefare, skal publikum informeres slik at enkeltpersoner og familier kan beskytte seg selv – for eksempel ved morsmelkerstatning, graviditet eller aerosoliseringsrisiko som ultralydsfuktere. 

Systemsvikt i praksis 

Med andre ord: systemet kan ikke være «fjellrev-aktig» hvis medisinske og tekniske forvaltningslag ikke engang er i kontakt når aksjonsgrenser overskrides og eksponeringer kan være kroniske, kumulative og stort sett usynlige. 

Denne dokumentasjonen viser ikke mangel på data, men svikt i å omsette målinger til handling, varsling og beskyttelse. Der lovverk krever oppstrømsrespons, mottok beboere i stedet beroligelse. Det gapet – mellom hva loven krever og hva som ble gjort – er empirisk, dokumentert og kontekstuelt. 

Relaterte bevis: Mangan i Longyearbyen, Svalbard 

En nylig offentlig advis fra Longyearbyen, Svalbard, understreker mangans bredere relevans som miljøhelsebekymring i arktisk Norge. 

I desember 2025 utstedte lokale myndigheter varsel om høye mangannivåer i drikkevannet og anbefalte eksplisitt mot å innta springvannet på grunn av overskridelsen. (Longyearbyen Lokalstyre – «Høyt manganinnhold i drikkevannet – anbefaling om ikke å drikke springvann», 9. desember 2025.) 

Dette viser at når mangannivåer måles og kommuniseres transparent, kan forsiktighetsbaserte konklusjoner være tydelige: vannet er ikke egnet for konsum. 

Situasjonen i Røros kontrasterer skarpt – der mangan beskrives i beroligende språk til tross for sammenliknbare potensielle eksponeringer og mangel på omfattende måling. 

Eksisterende nasjonal kapasitet for miljøvurdering (Miljødirektoratet) 

Norge besitter allerede en nasjonal myndighet eksplisitt mandatert til å vurdere, forvalte og respondere på miljøforurensning: Miljødirektoratet. Direktoratet har ansvar for å overvåke miljøgifter, vurdere risiko for økosystemer og folkehelse, koordinere opprydning av forurensede områder og veilede andre myndigheter om miljøfarer – særlig der forurensning er kronisk, kumulativ eller geografisk spesifikk. Røros er et UNESCO-verdensarvsted, noe som betyr at miljøvurdering og tiltak krysser direkte med lovpålagte kulturminnevern under kulturminneloven. 

Miljødirektoratet vurderer rutinemessig komplekse eksponeringsveier som involverer toksiske metaller, metallbiter og blandinger på tvers av jord, vann, luft og biota. Det opererer oppstrøms av synlig skade, ved bruk av måling, modellering og forsiktighetsbasert vurdering for å forebygge langsiktig skade på økosystemer og populasjoner. Denne kompetansen anvendes allerede systematisk nasjonalt for vilt, forurenset grunn, industriarv og sårbare miljøer. Ved beskyttede steder begrenses imidlertid denne kompetansen av lovpålagte kulturminnevern, inkludert dispensasjonskrav under kulturminneloven § 15a. 

Kapasitetsgap i anvendelse 

Fraværet av tilsvarende oppstrøms miljøeksponeringsvurdering for barn i forurensningsbelastede regioner som Røros er derfor ikke et spørsmål om vitenskapelig evne eller institusjonelt mandat. Det reflekterer et anvendelsesgap – der eksisterende miljøhelsevitenskap operasjonaliseres for økosystemer og vilt, men ikke systematisk utvides til å beskytte barns nevro-utvikling og langsiktige helse. 

Viktigere, og heldigvis, plasserer Miljødirektoratets eksisterende mandat og kompetanse det unikt oppstrøms av gapet identifisert her. Det gapet er ikke mangel på vitenskap, myndighet eller teknisk kapasitet. Det er et svikt i vurderingsrekkefølge: miljøeksponering vurderes systematisk oppstrøms for økosystemer, vilt og forurenset grunn, men utsettes eller utelates når den utsatte populasjonen er menneskelig – og mest kritisk når den populasjonen er barn. 

Fjellrevspeilet: Konklusjon 

Fjellrevspeilet fungerer fordi det er konkret. Det viser hva Norge allerede vet hvordan gjøre – allerede finansierer – og allerede anvender som ansvarlig vitenskap. 

Forholdene beskrevet i Røros eksemplifiserer et bredere mønster i historisk og naturlig påvirkede regioner der toksisk arv møter administrativ taushet. 

Et nasjonalt rammeverk for human miljøbiomønstring, tilpasset eksisterende vilt-overvåking og vurderingsprotokoller, ville oppfylle Norges vitenskapelige og moralske ansvar overfor sine barn. 

Fjellrevspeilet reflekterer tilbake 

Speilet reflekterer simpelthen spørsmålet tilbake til oss: Fortjener barn samme logikk – og samme forpliktelse – fra norsk vitenskap, eller ikke? 

Det offentlige brevet kan leses i sin helhet her uten behov for innlogging.