Hva gjør det med selvbildet til en 8-åring som strever med matte, men kanskje er en racer til å snekre?

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Alle barn skal ha like muligheter – uavhengig av hvor de bor, hvem foreldrene er, eller hva slags bakgrunn de har. Det gjør noe med et samfunn når direktørsønnen deler pult med datteren til industriarbeideren. En sterk, offentlig fellesskole bygger samhold, forståelse og tillit. Det er en av de viktigste investeringene vi gjør for framtida.

Arbeiderpartiet vil styrke denne fellesskolen. Vi vil ha mindre skjermbruk og bedre tilgang på fysiske bøker. Mer praktisk læring og mer aktive skoledager – fordi barna våre trenger det, og lærerne våre ber om det.

Høyres svar på skolens utfordringer er blant annet å gjøre skoledagen enda lengre. Som pappa til en andreklassing vet jeg at skoledagen allerede er lang nok for mange av de minste. Det de trenger er mer tid til å være barn – til lek, aktivitet og praktisk læring. En skolestarter i høst vil gå to år lengre på skolen enn jeg selv gjorde, og resultatene har ikke blitt bedre av det. Da er det feil medisin å gjøre mer av det som beviselig ikke har fungert.

FrPs forslag om nivådeling i fag kan i praksis bli en A- og B-skole. Barn er ikke dumme – de merker det godt hvis de stadig plasseres på det lavere nivået. Hva gjør det med selvbildet til en 8-åring som strever med matte, men kanskje er en racer til å snekre? Slike løsninger risikerer å forsterke utenforskap og svekke troen på egne evner.

Dette rimer dårlig med FrPs bekymring for ungdomskriminalitet og rekruttering til dårlige miljøer. Det er nettopp de sårbare ungdommene – de som strever med både skole og selvbilde – som er lettest å trekke inn i feil miljøer. En god fellesskole er vårt viktigste verktøy for å forebygge utenforskap.

Jeg har selv hatt gleden av å stå i klasserom på alle trinn – fra 1. klasse til VG3. Lærerne jeg har vært kollega med brenner for jobben sin, og gjør hver dag sitt beste for å løfte elevene sine. Det disse lærerne trenger, er ikke flere politiske pekefingre. De trenger tillit. Hvor mange av oss har sterke meninger om hvordan en kirurg skal operere, eller hvordan en bilmekaniker skal gjøre jobben sin? Det er på tide at vi lar lærerne få være lærere.

Det beste vi kan gjøre for skolen er å fjerne tidstyver og unødvendig byråkrati. Gi lærerne støtteapparatet de trenger, og la dem bruke tiden sin på det de faktisk kan og som betyr mest: undervisning, relasjoner og faglig utvikling.

Vi trenger en skole som bygger mennesker – ikke bare karakterer. En skole der alle barn får muligheten til å lykkes, uansett utgangspunkt. En skole der fellesskapet står sterkt, og der ingen blir stående alene.