Da Fjell-Ljom gjenoppsto
Erling Sven Busch, redaktør i Fjell-Ljom fra 1993-1994.
Morten Haugseggen
Da jeg reetablerte Fjell-Ljom først på 1990-tallet var det resultatet av et fluktforsøk. Mine år i Røros kommune var på mange måter turbulente. Jeg følte ofte at jeg havnet i rollen som syndebukk. Noe jeg følte som veldig urettferdig.
Samtidig var det en rivende utvikling innen
mitt gamle yrke, altså pressen. Der hadde jeg hatt mitt levebrød siden jeg var
17, i forskjellige redaksjoner. Ny grafisk teknologi gjorde det mulig å
redigere og lage aviser rett fra datamaskinen. Jeg begynte å lukte på en mulig
permisjon.
Den søknaden ble innvilget med betydelig
velvilje. Ole Jørgen Kjellmark hadde skrivebord, reoler, pulter og stoler fra
Fjell-Ljoms tidligere liv liggende på lager. Fjell-Ljoms utgiverselskap AS
Avisdrift hadde stort sett bare enkeltaksjonærer. Et vilkår for å gå inn i
avisa ble at jeg «eide» utgiverselskapet AS Avisdrift, altså hadde
aksjemajoriteten. Det ble inngått avtale om å leie et par hotellrom i
Rørosheimen, som Røros kommune eide.
Og vips, uten at jeg helt var klar over
det, var jeg aviseier. Ole Jørgen Kjellmark sto for det meste, uten ham ville
ikke Fjell-Ljom kommet ut på ny. Det ble
en ukeavis, trykket i Arbeidets Rett.
Det ble et par knalltøffe år. Når jeg kommer over noen av de første
eksemplarer av avisa får jeg mest lyst til å gå og gjemme meg. De var grafisk
helt forferdelig. Troen på egne ferdigheter var nok betydelig større enn
gjennomføringsevnen. Men rørosinger har gode evner for tilgivelse. Avisa kom
ut, som ukeavis og har gjort det alle år siden. Og abonnentene trillet inn.
Økonomien tør jeg nesten ikke si noe om.
Det var hånd til munn. Senere fikk vi statlig pressestøtte og jeg sluttet å gå
vetene på Røros til og fra jobb.
Fjell-Ljom hadde veldig goodwill. Folk var
vennlig og hyggelig. Jeg spilte hemningsløst på at Fjell-Ljom var en Røros-avis
og benyttet alle anledninger til å fortelle at Retten hadde mest stoff fra
Tynset. Det begynte å sige innover meg at dette ville gå, men personlig følte
jeg at kruttet hadde blitt litt «vått».
Jeg fikk en annen jobb i kommunen og etter
meg har det kommet en strøm av dyktige redaktører og journalister. Alle har
sakte men sikkert forbedret produktet, som nå også er kåret til årets
lokalavis. Hvem skulle trodd det for 35
år siden.
Rørosinger har alltid hatt et sterkt
forhold til aviser, kanskje skyldes det framveksten av den politiske
radikalisme. Industrimiljøet og gruvene ga grunnlag for debatt og
meningsytring. Her spilte avisene en stor rolle.
