– Dette er blitt mitt hjem – derfor kan jeg ikke være stille
Olena Donich er blant annet bekymret for rykter om at mangel på midler kan føre til at skolen og barnehagen i Haltdalen vurderes nedlagt.Arkiv/Eskil Bustad Foldstad
Olena Donich Olena Donich
PublisertSist oppdatert
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Jeg har bodd her i 3,5 år. Jeg er ikke norsk, men dette stedet har blitt mitt hjem, og det som skjer i kommunen betyr mye for meg.
De siste årene har det blitt investert mye: Det ble renovert og etablert ett nytt bibliotek, kjøkkenet ble oppgradert for mange milioner, dette er nå bestemt at skal legges midlertidig ned (for å spare penger?) og byggingen av et nytt kjøpesenter ble bestemt, og da må Ålentorget rives. Også dette viser seg nå å ha usikre økonomiske kostnader.
TENKE POSITIVT: – Selv om det ser mørkt ut mange ganger, må vi tenke muligheter, sier Olena.Kari Vårhus
Men i dag ser vi en annen virkelighet: Biblioteket og svømmehallen er stengt, blomsterbutikken har lagt ned, og kaféer og andre butikker går med tap. Jeg er bekymret for rykter om at mangel på midler kan føre til at skolen og barnehagen i Haltdalen vurderes for nedleggelse.
I stedet bør vi skape flere aktiviteter for barn: Flere klubber og kurs, kino med spennende filmer og arrangementer med god mat, samt flere tilbud for de eldre – temakvelder, hobbyklubber og prosjekter som involverer flere generasjoner.
Det er viktig at de som jobber i kommunen er kompetente og jobber for innbyggernes beste. Nå oppleves det som om stillinger tildeles gjennom venner eller familie, mens reelle initiativer og løsninger blir satt til side.
Jeg er verken politiker eller økonom, og kjenner ikke alle detaljer, men jeg mener at ressurser bør brukes fornuftig: Kutte unødvendige utgifter, optimalisere administrasjonen og rette midlene mot prosjekter som virkelig gagner innbyggerne.
Annonse
Jeg forstår at ikke alle vil like dette innlegget. Kanskje noen tenker: «Hvem er du, en flyktning fra Ukraina som kommer hit og forteller oss hva vi skal gjøre i vårt land?»
Jeg forstår det. Men dessverre kan jeg ikke forbli likegyldig når jeg ser hva som skjer.
Beklager min åpenhet. Det er viktig for meg å være ærlig. Hvis dette er vårt hjem, kan vi ikke være likegyldige. La oss tenke på fremtiden, ikke bare observere.
